(Foto: Robert Næss)
(Foto: Robert Næss)

El-sykkelen – venn eller fiende?

Publisert

I de siste årene har Norge fått nye deltakere i veifeltet. Stadig flere mennesker forflytter seg ved hjelp av elektriske hooverboard, elektriske skateboard, elektriske sparkesykler og ulike varianter av el-sykler (mountainbike, fatbike, hybrid, bysykler og transportsykler). Dette er transportteknologier som gjør at man kan komme seg fra A – B med forholdsvis liten kraftanstrengelse. Her skal jeg fortelle litt om hvorfor jeg har blitt så fascinert av el-sykkelen og el-sykkelbrukere.

Jeg jobber til daglig som førsteamanuensis ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier og underviser studenter i problemstillinger knyttet til energi og bærekraftighet. Et sentralt fokus i undervisningen, og forskningen min har vært hvordan folk oppfatter og forstår klimaendringer og hva de faktisk gjør med det.

Det vi nå kan observere er at kvinner, menn, unge som eldre og studenter suser opp bakkene på vei til jobb eller fritidsaktiviteter. Disse syklistenes karbonavtrykk er minimale og det ser ut som om de liker det de gjør. Dette står i kontrast til historiene vi ofte hører om hvor vanskelig det er å gå over fra diesel- og bensinbil til andre og mer miljøvennlige transportmidler. Det er vanskelig å endre atferd sies det, men hva med å høre med de som faktisk har endret atferden sin? Hva har de gjort og hvordan gjør de de? Jeg ønsket derfor å teste ut elsykkel i praksis. Først på meg selv og deretter på andre. Hvorfor har disse folkene begynt å sykle? Og må til for at flere skal begynne å sykle?

I en bok som heter “Electric Bicycles: The silent revolution” (2014) av Victor Scott skriver han om sitt første møte med elsykkelen, og hvordan han har blitt påvirket av denne teknologiens forunderlige kvaliteter. Scott hevder at elsykkelen skiller seg fra andre fremkomstmidler på flere måter. En vanlig sykkel gir god trening og er morsom å sykle på, men på grunn av at man må bruke egen muskelkraft for å komme seg framover, varer denne “lykken” så lenge det føles komfortabelt. Motorsykler bråker, forurenser og kan ikke brukes i sykkelfeltet. Bensin og dieselbiler er komfortable, men kan kun brukes på et begrenset område og er i tillegg omgitt av ulike avgifter, samt at de går på fossilt brensel.

Elsykkelen, derimot er stillegående, gir få eller ingen utslipp og har god rekkevidde. Den kan brukes på vei og i sykkelfelt og har ingen avgift knyttet til seg. El-syklistene trenger heller ikke førerkort og de reduserer eieren sine karbonavtrykk dramatisk. Scott oppsummerer egenskapene som gir denne teknologien fortrinn på følgende måte: stillhet, økt mobilitet, drahjelp i motvind og motbakker, kvalitetsøyeblikk, problemfri parkering, lite plasskrevende, gir andre opplevelser, gir trening, samt uavhengighet og fleksibilitet for de som ikke ønsker å bruke sykkelen som treningsmaskin.

I mai 2016 kjøpte jeg min første elsykkel. Jeg har nå brukt den hver dag i litt over to år. Jeg har aldri vært en syklist og jeg har alltid syntes at sykling har vært kjedelig og lite komfortabelt. Selvfølgelig husker jeg slike øyeblikk i barndommen som da jeg lærte å sykle, da jeg fikk min første sykkel og den gangen jeg fikk den frastjålet. Men i voksen alder har jeg egentlig kun brukt sykkel for korte turer med få motbakker. Imidlertid var jeg lei av å stå i bilkø, fylle bensin, lete etter og betale for parkeringsplass, springe etter bussen eller stoppe ved en butikk for å handle matvarer og deretter kjøre hjem. Jeg hadde et sterkt ønske om å redusere disse stressfaktorene knyttet til bruken av bil. Men har El-sykkelen gitt meg en slik smertefri hverdag med mange bonuser som jeg ikke hadde sett for meg i utgangspunktet?

For det første vil jeg nevne stillhet som en viktig faktor. Det å bli “trukket” fremover mens du observerer naturen, lytte til fuglekvitring mens du får en følelse av skiftende årstider, er ubetalelig. For det andre er følelsen av frihet og mobilitet, uten å tenke på omkostninger som parkeringsavgifter, bompengeavgifter, svettetokter eller motbakker helt fantastisk. For det tredje vil jeg nevne kvalitetsøyeblikk som å oppdage nye veier og områder som jeg vanligvis, i bil eller sittende i buss, ikke ville hatt anledning til å oppleve. For det fjerde er elsykkelen en sykkel i den forstand at jeg ikke får noen rekkeviddeangst hvis batteriet blir tomt - da er det bare å sykle uten batteri. En slik fleksibilitet har ikke elbilen. Står den, så må batteriet lades opp.

I årene framover vil vi oppleve økt tilflytning til byene. Byene står også overfor massive utfordringer i årene fremover når det gjelder bærekraftig trafikk-omstilling. Personbiltrafikken øker, vi blir stadig flere innbyggere som bor i byer og klimautslippene må ned. Dette krever tiltak. For å redusere presset på transportsystemene ønsker myndighetene derfor at 8 prosent av alle reiser innen 2023 skal gjøres på sykkel. Dersom dette målet skal nås, må sykkelandelen i byene være på mellom 10 og 20 prosent. Hvordan kan vi snu trenden og få litt fortgang på syklingen?

I tillegg til alt fokuset på infrastruktur vil jeg argumentere for at vi også forsker mer på dem som allerede er på sykkelsetet. Kanskje skal byene i større grad begynne å fokusere på el-sykkelutvikling etter som denne teknologien i større grad kan appellere også til de som i dag ikke bruker sykkel? Hva med å ta i litt, og utfordre byene til å konkurrere om å bli den beste el-sykkelbyen hvor det tilrettelegges for el-sykkelbruk med flust av ladestasjoner og sykkelparkeringsplasser rundt og i byen?