Kan brettspill hjelpe oss til en bedre framtid?

Publisert

Planlegging er nødvendig for bærekraftig utvikling. Men å spå om framtiden og bygge troverdige målsetninger for utvikling er komplisert. Både for lokale brukere og for politikere. I et tverrfaglig samarbeid mellom NTNU Innovativ Utdanning, NTNU Bærekraft og AfricanBioServices har vi utviklet scenarier på lokal ressursutnyttelse og et tilhørende brettspill som skal hjelpe i undervisning av bærekraft og i diskusjoner av hvilken framtid som er ønskelig.

Det hele begynte med at studentene på masterprogrammet Natural Resource Management ønsket seg mer interaktiv undervisning. Programmet har studenter både fra geografi og biologi som kommer fra forskjellige deler av verden. Å lære om naturressursforvaltning via forelesninger og seminarer og ekskursjoner i Norge er fint, men det kan være vanskelig å forstå hverandre på tvers av kulturer og disipliner. Det kan også være litt tørt bare å høre om savannen og human-wildlife konflikter i teorien. Lærerne på programmet ønsket derfor å lage en mer praktisk tilgang til undervisningen hvor studentene fikk mere hands-on erfaringer.

Fram til i år ledet NTNU et stort EU-prosjekt om interaksjoner mellom mennesker og natur i Tanzania og Kenya. NTNU er flink på økologien, partneren Københavns Universitet er flink på lokal økonomi, men prosjektet kunne ha nytte av å inkludere folk med innsikt i hva folk og politikere vil ha og hvordan de endrer adferd. NTNU bærekraft var her med å finansiere et prosjekt som trakk inn forskere fra statsvitenskap og psykologi i dette arbeidet.

I prosjektet Savanna Life har vi hyret inn en profesjonell spilldesigner og en profesjonell illustratør for å utvikle et brettspill og scenario-plakater som vi dels kunne ta med til Østafrika og bruke i kontakten med lokale aktører og dels bruke som undervisningsverktøy på naturresursforvaltningsprosjektet. Vi besøkte 12 landsbyer og diskuterte scenario-plakatene med 4-6 personer i hver. De fire scenarier vekte mange gode diskusjoner om hvilken framtid folk ønsker seg. Ingen ville naturligvis ha «Downward spiral» hvor miljøet har blitt ødelagt og vi diskuterte mye rundt hvordan man unngår denne utviklingen. Mange lokale aktører snakket om faren for økosystemet når man fjerne trær, men bare noen få nevnte overbeite som vi forskere hadde fremst i våre tanker. I Tanzania var man ikke interessert i «Globaliseringsscenariet» og heller ikke «Økoturismscenariet». Mange var redd for å miste kontroll over sin egen situasjon og bli mer avhengige av folk utefra. I Kenya var flere positive til disse utviklingsbanene og pekte på behovet for handel og økonomisk vekst. Det scenariet som var mest populært i Tanzania var «Local Sustainable Development». Desentral styring med landbruk og storfe og grønn natur. Alle landsbyer var imidlertid enige om at man vil ha mer utdanning, elektrisitet og veier. Vi gjennomførte også møter med folk i administrasjonen i distriktene som er forvaltere eller sitter høyere i det politiske systemet. Disse aktørene var enige i mange av de ting som folk i landsbyene pekte på, men ville imidlertid i høyere grad se en framtid med mer turisme og globalisering.

Samtidig med scenario-intervjuene i landsbyene spilte en gruppe unge menn og en gruppe unge kvinner brettspillet. Spillet simulerer virkeligheten og de valg man kan gjøre i en liten landsby for at nå en ønskverdig framtid med mat og andre goder til alle. Spillet er bygd opp slik at det simulerer en periode på fem år og det er opp til spillerne å samle inn mat og penger til sig selv og samtidig forsøke samarbeide om forskjellige utfordringer så ingen blir latt i stikken i samfunnet. Gjennom de fem årene øker populasjonen og der blir mer press på bruken av landarealene. Det er et komplekst spill som krever strategisk tenkning. Vi forskere registrerte gruppenes adferd og suksess i spillet. Kvinnegruppene klarte seg generelt bedre en mannsgruppene.

Vi spilte også med en enkel gruppe distriktsfolk i Tanzania og en gruppe i Kenya og med parkforvaltere i hvert av de to landene. Vi hadde nok forventet at distriktsfolkene med høyere utdanning og mer suksess i samfunnet skulle klare seg bedre enn lokale folk i landsbyene. Dette var imidlertid ikke tilfellet og et slikt «avvikende» resultat bør testes med flere grupper av «Higher level stakeholders» for å kunne danne bakgrunn for pålitelige konklusjoner.

Vel tilbake i Trondheim har vi nå implementert spillet i undervisningen og studentene er fornøyde. Det er en artig aktivitet som gir mange muligheter for å diskutere alvorlige og faglige emner på tvers av kulturer og disipliner innenfor naturforvaltning og bærekraftig utvikling. Studentene liker også å høre om hvordan relevante stakeholders i Tanzania og Kenya spiller spillet. Dette har fra starten vært viktig for oss fordi det sikrer en realistisk forståelse og tett tilknytning mellom forskning og undervisning. Studentene har vært med å utvikle spillet med input underveis både fra naturressursforvaltningsstudentene og fra studenter på psykologi. Psykologistudenten Maja Grünzner har tatt sitt masterprosjekt på å studere atferdsendringer før og etter deltakelse i spillet. Hun fant at spillerne følte seg litt mindre som del av naturen etter å ha spilt spillet – men samtidig at de var bedre i stand til å gjøre noe for å beskytte naturen omkring dem. Maja fikk også muligheten å presentere våres spill på World conference on Ecosystem Services i Hannover, der spillet vant førstepris for «Ecosystem Services in Practise Award».