I et barnesentert samfunn som Norge er det et mysterium at barns deltakelse og engasjement fortsatt er en torn i øyet for norske barnevernmyndigheter. Selv om barn har sterke og klare rettigheter, formulert i lovverk og i grunnloven, i tråd med barnekonvensjonen (som er nasjonal lov i Norge), har forskningen kontinuerlig rapportert om alvorlige mangler.[1] Erfaringseksperter har gjentatte ganger kritisert mangel på barns involvering og deltakelse i et bredt spekter av barnevernsområder, som for eksempel omsorgsovertagelse, institusjon, og, samvær.[2]

FNs komité for barnets rettigheter kritiserte Norge i 2018 for mangel på respekt for barnets mening i sine avsluttende observasjoner om Norge. Det ble anbefalt å øke innsatsen for å bedre barnets rett til å bli hørt (2018 s. 4).

Problemene med manglende medvirkning for barn innebærer at barn ikke blir informert om hva som foregår; barn blir ikke hørt; barn blir ikke snakket med – eller de blir snakket med om ikke-relevante forhold; deres synspunkter blir ikke innhentet – eller deres synspunkter tillegges ikke vekt.

Det er også et problem at beslutningstakere typisk ikke begrunner hvorfor barn ikke er involvert. Det kan være gode grunner for at et barn ikke blir konsultert, men det kan ikke være tvil om at fagpersoner og beslutningstakere må begrunne hvorfor barn ekskluderes.

For eksempel, i en analyse av saker om barnevernsadopsjon i syv land, er det forståelig at en dommer legger til grunn at en baby ikke blir hørt fordi babyen er for ung. Den begrunnelsen gir imidlertid ikke mening å si at en 10-åring er for ung uten nærmere begrunnelse (se Helland, Križ & Skivenes, under arbeid).

Mangelen på ivaretagelse av barns rettigheter fikk nylig Stortinget til å pålegge regjeringen å «sikre at forslagene til ny barnevernslov og ny barnelov er i tråd med FNs barnekonvensjons prinsipper om barns rett til informasjon, til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv» (Beslutning 637 av 28. mai 2020).[3]

En barnevernsordning

Norge er ikke alene om å krenke barns deltakerrettigheter - tvert imot er det mange europeiske land som har lignende problemer og ofte er situasjonen enda mer nedslående i andre land, se for eksempel Kriz et al. (under publisering).

Forskningslitteraturen identifiserer en blanding av strukturelle og individuelle faktorer som forklarer den problematiske situasjonen, se dette blogginnlegget for en oversikt. Det trengs mer forskning og kunnskap om disse faktorene, men det er også nødvendig å finne løsninger.

Løsningen jeg har i tankene er å se til England og deres familiedomstoler, og det er kanskje overraskende siden det er mye å si om England og deres tilnærming til barn som ikke er så bra.

Jeg tenker for eksempel på den kulturelle aksepten av fysisk avstraffelse av barn,[4] og et straffesystem som tillater arrestasjon og siktelse av barn helt ned til 10 årsalderen for påståtte forbrytelser.

Imidlertid er de engelske familiedomstolene banebrytende i sin barnesentrerte orientering og eksemplariske på grunn av ordningen med Children´s Guardian.

I alle familierettssaker som involverer barn, oppnevnes en Children´s Guardian for å sikre at alle løsninger, avgjørelser og ordninger som angår barnet, er til barnets beste, at barnet beskyttes mot fare, og at deres velferd er sikret gjennom hele prosessen. Alle barn, fra nyfødte til 17-åringer, får oppnevnt en Children´s Guardian.

Sikre barnets beste på kort og lang sikt

En viktig funksjon med systemet er at Children´s Guardian er uavhengige og ikke svarer til barnevernet eller familieretten. I barnevernssaker der det vurderes omsorgsordre eller inngripende tiltak, har barnet en barneverge som er ansvarlig for å foreta uavhengige undersøkelser og henvendelser. Videre skal hun eller han gjennomgå barnevernetatens plan for barnet for å sikre at barnet er beskyttet, trygt og at alle handlinger er til deres beste – både på kort og lang sikt.

Children´s Guardian skal forklare for barnet hva som foregår i prosessen og barnevernssaken, og sørge for at barnet forstår hva som foregår. Informasjon og forklaringer er avgjørende for at barn skal kunne bruke sine rettigheter til å delta og bli involvert i sin egen sak.

Children´s Guardian skal sørge for at barnets ønsker og følelser er representert i sakene, samt en vurdering av barnets beste.[5] Det er Children´s Guardian sitt ansvar at begge disse dimensjonene er dekket. Children´s Guardian oppnevner også en advokat (spesifikt opplært i barnerett) til å presentere saken for retten. Children´s Guardian instruerer advokaten til å representere barnet, og advokaten handler på instruks fra Children´s Guardian og behandler de rettslige sidene ved saken og presentere den for retten. Barnet kan også møte advokaten.

Barnet kan instruere advokaten

Hvis barnet er uenig med Children´s Guardian, for eksempel om den foreslåtte omsorgssituasjonen eller Children´s Guardian vurdering av barnets beste, så kan barnet instruere advokaten. Betingelsen er at barnet er «kompetent» til å instruere, noe som betyr en vurdering av barnets nivå av forståelse av problemene og deres alder og modenhet.

Det er Children´s Guardian og advokaten som foretar denne kompetanse-vurderingen. Dette er en sikkerhetsmekanisme som sørger for at barns synspunkter blir hørt, respektert og gitt behørig vekt i saksbehandlingen. Selvsagt ligger blindsonen i den skjønnsmessige avgjørelsen og det spillerommet beslutningstakere her har i denne vurderingen.

Kombinerer kompetanse om barn og juss

Denne tandemmodellen som engelske familiedomstoler har etablert hviler på sosialarbeiderkunnskap om barns behov og juridisk kunnskap om loven og rettssystemet. Denne kombinasjonen av ekspertise er sannsynligvis sentral for ordningens suksess og hvorfor parlamentets vakthund Ofsted[6] i 2018 berømmet ordningen på følgende måte:

“Children’s guardians’ effective and authoritative practice adds value and leads to better outcomes for the majority of children. This is in relation to both local authorities and instructed ‘expert’ assessments. Inspectors saw some highly sensitive, well-informed work in relation to children with gender identity issues, resulting in well-considered risk analysis and child-centred recommendations. In addition, guardians use their knowledge of case law and their own authority effectively to challenge other professionals’ position, resulting in children being placed in settings that meet their needs.” (p. 9)

Implementering av Children´s Guardian

Etter min mening, basert på mange års forskning, bør det norske barnevernssystemet (og andre lands systemer) implementere en Children´s Guardian i alle saker hvor barn flyttes fra hjemmet. Et slikt system bør bygge på kjerneelementene fra den engelske familiedomstolsmodellen, og tilpasses det norske systemet.

Et system med Children´s Guardian skal sikre barns rettigheter og rettssikkerhet i barnevernssystemet. En Children´s Guardian vil ha tid til å bygge en relasjon til et barn – noe som er nøkkelen til at barnet skal føle seg trygg og i stand til å fortelle hva som egentlig skjer og hvordan det har det. Etablering av en Children´s Guardian i Norge vil i tilstrekkelig grad ivareta kritikken som er reist fra en rekke sentrale aktører i barnevernsfeltet. Det er en ordning som tar barns rettigheter på alvor og oppfyller standarder for rettssikkerhet og menneskerettigheter.

For det norske systemet mener jeg at det bør oppnevnes en Children´s Guardian i alle saker hvor barn flyttes fra hjemmet. Når barnevernet anser det som nødvendig å fremme sak om omsorgsovertagelse, bør barnet få oppnevnt en Children´s Guardian. Når et barn plasseres utenfor hjemmet uten omsorgsovertagelse (frivillig plassering) bør det være en Children´s Guardian på plass. I alle akuttplasseringer bør barn ha en Children´s Guardian. I alle tilfeller hvor barnet er plassert på institusjon, bør barnet ha en Children´s Guardian (til barnet er 18 år eller barnet ikke trenger det lenger).

Barnevernsystemet er overmodent for å endre hvordan de møter og behandler barn. En ordning med Children's Guardian vil gi nødvendige verktøy for det norske barnevernet (og andre lands barnevernsystemer) for å sikre barns grunnleggende rettigheter til en rettferdig og rettssikker prosess. Og, et ikke ubetydelig poeng, en Children´s Guardian ordning vil respektere Stortingets instruks om å bedre barns rett til å medvirke og delta.

[1] For eksempel Barnett, 2020; Havnen et al, 2020; Lamb et al, 2007; Strandbu & Vis, 2008; Christiansen, 2012; Lindboe, 2013; Vis & Fossum, 2013; Bakke & Holmberg, 2014; Vis, 2014; Berrick et al, 2015; Magnussen & Skivenes, 2015; Strandbu & Thørnblad, 2015; Strandbu, Thørnblad & Handegård, 2016; McEwan & Skivenes, 2020; Križ et al, under publisering.

[2] Se Forandringsfabrikken 2019; 2020.

[3] Se Stortinget 2020.

[4] 35% av den engelske befolkningen synes fysisk avstraffelse er akseptabelt, sammenliknet med 7% av den danske og norske befolkningen (se Helland, Pedersen & Skivenes, under publisering).

[5] Se Archard & Skivenes 2009.

[6] Ofsted (Office for Standards in Education, Children’s Services and Skills) er en uavhengig og upartisk enhet som rapporterer direkte til det britiske parlamentet. Ofsted vurderer alle organisasjoner som tilbyr utdanning, opplæring- og omsorgstjenester i England for å sikre at de overholder de høyeste kvalitetsstandardene for barn og studenter.

Referanser

Archard, D. and Skivenes, M. (2009). Balancing a Child’s Best Interest and a Child’s Views. International Journal of Children’s Rights, 17(1): 1-21.

Bakke, I.M. & Holmberg, L. (2014) Barns deltakelse i omsorgsovertakelser [Children’s participation in care orders]. Tids N.barnevern 4-19.

Barnett, A. (2020) Domestic abuse and private law children cases. London: UK Ministry of Justice Analytical Series.

Berrick, J.D., Dickens, J., Pösö, T. & Skivenes, M. (2015) Children’s involvement in care order decision-making. Child A. & Negl. 228-41.

Christiansen, Ø. (2012) Hvorfor har barnevernet problemer med å se og behandle barn som aktører. Tidsskriftet Norges barnevern (1):16-30.

Committee on the Rights of the Child (2018) Concluding observations CRC/C/NOR/CO/5-6.

Forandringsfabrikken (2019) Rett og Sikkert. [Fair and Safe]. Oslo: Forandringsfabrikken.

Forandringsfabrikken (2020) Forstå det viktigste [Understand the most important]. Oslo: Forandringsfabrikken.

Havnen, K., Christiansen, Ø., Ljones, E. Lauritzen, C., Paulsen, V., Jarlby, F. & Vis, S.A. (2020) Å medvirke når barnevernet undersøker. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Helland, Kriz & Skivenes. In review. Gauging the Child’s Presence and Voice in Adoption Proceedings of Children from Care in Seven European Countries: Applying a Child Equality Perspective, in Children’s Involvement in Adoption Decision-Making. Research Handbook on Adoption. An Edward Elgar Research Handbook in Family Law Series.

Helland, H., Pedersen, S. & Skivenes M. In review. Comparing Population View’s on State Responsibility for Children in Vulnerable Situations – The Role of Institutional Context and Socio-Demographic Characteristics. Journal of public child welfare.

Kriz, Krutzinna, Pösö & Skivenes. Accepted. The Invisible Child: A Comparative Study of Newborn Removal Judgments from a Child Equality Perspective (CEP). International Journal of Children´s Rights.

Lamb, M., Brown, D., Hershkowitz, I., (…) (2018) Tell Me What Happened: Questioning Children About Abuse. Hoboken, NJ: Wiley-Blackwell.

Lindboe, K. (2013) Barns stemme i fylkesnemnda og ved rettslig overprøving. T. for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 11(2):81-82.

Magnussen, A-M. & Skivenes, M. (2015). The Child´s Opinion and Position in Care Order Proceedings: An Analysis of Judicial Discretion in the County Boards’ Decision Making. Intern. J. of Child. Rights 23(4): 705-723.

McEwan-Strand, A. & Skivenes, M. (2020) Children’s capacities and role in matters of great significance to them. The International Journal of Children’s Rights, 28(3), 632-665. https://doi.org/10.1163/15718182-02803006

Ofsted (2018) Children and Family Court Advisory and Support Service (Cafcass). https://www.cafcass.gov.uk/wp-content/uploads/2018/11/09-b-Appendix-1-Cafcass_national_inspection_report_2018.pdf

Stortinget (2020) Vedtak 637. Redegjørelse av barne- og familieministeren om situasjonen i barnevernet, 28.05.2020. Tilgjengelig fra https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=79799.

Strandbu, A. & Vis, S.A. (2008) Barns deltakelse i barnevernssaker. Tromsø: Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge.

Strandbu, A. & Thørnblad, R. (2015) Hva star på spill? – Barns deltakelse og budskap i mekling. Fokus på familien: 271-291.

Strandbu, A., Thørnblad R. & Handegård. (2016) Involvering av barn i foreldremekling. Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål: 360-385.

Vis, S.A. (2014) Factors that determine children’s participation in child welfare decision making. Tromsø: University of Tromsø. PhD-Thesis.

Vis, S.A. & Fossum, S. (2013) Representation of children’s views in court hearings about custody and parental visitations – a comparison between what children wanted and what the courts ruled. Children & Youth Services Rev. 35(12): 2101-2109.