«Jeg råtner» - Hvorfor sepsis er så farlig

Publisert

Hun hadde følt seg dårlig i flere dager. Det var vondt å tisse og både ryggen og underlivet føltes ubehagelig. Neste morgen var hun elendig og utover dagen ble hun dårligere. Plutselig slo det henne - følelsen av å være dødelig syk. “Jeg hadde aldri følt meg så syk før, jeg trodde jeg skulle dø”.

Diagnosen? Sepsis, som følge av urinveisinfeksjon.

Fra det gamle Hellas til Volda

Sepsis har lenge vært en fryktet sykdom som kan være svært vanskelig å behandle. Sykdommen fikk sitt navn fra det greske “sepo”, som betyr “jeg råtner”, men sepsis har ingenting med forråtnelse å gjøre. Sepsis oppstår når kroppens immunforsvar overreagerer på en infeksjon. Dette kan skje for hvem som helst, og i mange ulike infeksjoner. De vanligste årsakene til sepsis er lungebetennelse, urinveisinfeksjon, eller infeksjon fra tarmen eller huden.

Legen Paul Marik mener å ha oppdaget en ny behandling av pasienter med sepsis.
Legen Paul Marik mener å ha oppdaget en ny behandling av pasienter med sepsis.

I dokumentarserien Vårt Lille land fortelles det om professor Paul Marik som i 2017 begynte en ny form for sepsisbehandling: en blanding av vitamin C, hydrokortison og vitamin B. Behandlingen er kontroversiell. I denne serien vil vi undersøke hvorfor sepsis er så farlig, hvorfor vitamin C burde hjelpe mot sepsis og hvorfor de kliniske studiene ikke har bevist at behandlingen øker overlevelse.

Immunforsvaret er et tveegget sverd

Immunforsvaret ditt består av mange celletyper som effektivt forsvarer kroppen mot mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Når kroppen møter en farlig mikroorganisme vil de ulike delene av immunsystemet utføre et komplekst men nøye koordinert samarbeid for å kvitte seg med inntrengeren. Du merker de velkjente symptomene som feber, sykdomsfølelse og smerte. Det er dette som er betennelsesreaksjonen, eller inflammasjonen. Når infeksjonen er over blir de aktiverte cellene enten inaktivert eller fjernet gjennom kontrollert celledød (for eksempel apoptose). I mange tilfeller lagrer kroppen celler som husker inntrengeren, slik at immunresponsen er raskere og bedre neste gang.

Ved for lav aktivitet klarer ikke immunforsvaret vårt å beskytte mot infeksjoner. Ved for høy aktivitet får vi inflammatoriske sykdommer som leddgikt, multippel sklerose, diabetes og noen kreftformer. For å holde oss friske fra mikroorganismer og inflammatoriske sykdommer er immunsystemet under streng regulering. Ved sepsis svikter denne reguleringen.

Makrofager er immunceller som patruljerer kroppen og dreper bakterier.
Makrofager er immunceller som patruljerer kroppen og dreper bakterier.

Fra hyperinflammatorisk til immunsvikt

Når kroppen ikke klarer å kontrollere en infeksjon settes det i gang en eskalerende kjedereaksjon som involverer både ulike typer immunceller og molekylære signalstoffer. Kjedereaksjonen eskalerer immunresponsen og i rask fart blir immunsystemet mer og mer “høylytt”. I denne prosessen synker blodtrykket, pulsen øker og organene begynner å ta skade av oksygentap og inflammasjon. Nå går pasienten inn i septisk sjokk og det haster med å få riktig behandling.

Som et motsvar på den ekstreme inflammasjonen starter en prosess med å “skru av” immunsystemet. Pasienter som overlever den første fasen av ekstrem inflammasjon går etterpå inn i en fase av immunsuppresjon. Immuncellene dør i store antall og pasienten som for kort tid siden var hyper-inflammatorisk har nå et alvorlig svekket immunsystem. Faren er nå stor for nye infeksjoner og denne tilstanden kan vare lenge. Blant dem som overlever sepsis er det mange som får nye alvorlige infeksjoner eller dør i løpet av de første månedene og årene etterpå. Omtrent en tredjedel av overleverne får også senskader i form av smerter, psykologiske lidelser eller redusert fysisk eller kognitiv funksjon.

Sepsis kan raskt bli dødelig

Hva er det egentlig som er så farlig når immunresponsen eskalerer?

Kroppens overveldende immunrespons kan føre til skade på celler, vev, organer og til slutt død. Når pasienten får organskade har sepsisen utviklet seg til septisk sjokk. Omtrent 80% av pasientene som får sepsis overlever, mens ved septisk sjokk er overlevelsen mellom 50 og 20%.

Den viktigste behandlingen mot sepsis er å drepe mikrobene som gir infeksjon. Til dette bruker vi antibiotika. Pasienter som kommer til sykehus med mistanke om sepsis skal få antibiotika raskt. Hvis det er mulig må man fjerne årsaken til infeksjonen, for eksempel ved å operere vekk byller eller fjerne infiserte kateter. Antibiotikaen tar knekken på mikroben som er årsaken til infeksjonen, men påvirker ikke inflammasjonen, altså immunreaksjonen, i kroppen.

Både sepsis og behandlingen er svært belastende for kroppen.

Inflammasjonen fører til økt stoffskifte, og dermed større behov for oksygen. Samtidig utvider blodkarene seg og blodtrykket faller, slik at organene ikke får nok oksygenert blod. Derfor trenger pasienter med sepsis oksygen, væske og medikamenter som øker blodtrykket, ofte noradrenalin og kortikosteroider. I tillegg til å fjerne og drepe mikroben går altså behandlingen ut på å holde blodtrykket oppe. Pasientene kan også trenge respirator, dialyse og operasjoner for å fjerne infeksjonen og i noen tilfeller må lemmer som dør på grunn av oksygenmangel amputeres.

Det finnes dessverre ingen direkte behandling av immunreaksjonen som er årsaken til organsvikten. De siste tiårene har over hundre medikamenter som påvirker inflammasjonen blitt testet mot sepsis. Så langt har ingen av dem resultert i ny behandling.