Det har til alle tider vært krevende å reise på ekspedisjon til Antarktis. De første oppdagerne i Sørishavet var borte i årevis. Selv da de mer moderne internasjonale ekspedisjonene startet på 1950-tallet, overvintret forskerne både ett og to år i sør for å utføre arbeidet.

Som førstereis-jente deltok jeg på ekspedisjon til Antarktis med Norsk Polarinstitutt på 90-tallet, mens skipet fremdeles var farkosten for de norske ekspedisjonene. Det satte felles rammer for deltagerne, med uker på reise gjennom Sørishavet. Før vi fikk gått i land og tilbrakte måneder på Dronning Maud Lands isvidder.

Seilasen fra Cape Town gjennom Sørishavet medførte mange stoppesteder underveis, vanskelige isforhold som bremset transporten, personell som skulle hentes på og settes av langs isbremmen, før vi kom til fram vårt lossested. Tåke som gjorde at helikopterløftene måtte vente. Den gang fikk vi også besøke Bouvetøya, midt mellom Afrika og Antarktis, med oppføring av forskningsstasjon som en del av ekspedisjonen.

Hele sør-sommeren ble utnyttet, og langt hjemmefra tilbrakte vi etter hvert både jul og nyttårsaften blant fjellene i Fimbulheimen.

«Tålmodighetens salve»

I dag går reisen med fly direkte til Antarktis. Den norske stasjonen Troll drives som helårsstasjon med flystripe noen kilometer utenfor. Med direkteforbindelse til fjellene vi skal jobbe i, blir det stor fleksibilitet når avgangene går regelmessig gjennom sommersesongen. I år skal vi fly rett fra Gardermoen til Troll med flytid på rundt 20 timer.

På tross av dette viser det seg at også i vår moderne tid er det verken er raskt eller lett å komme seg til Antarktis.

I årets sesong står utfordringene i kø – ikke minst skaper covid store utfordringer og mange komplikasjoner. I tillegg er iskanten brukt til å losse forsyninger i ferd med å løsne, og et stort apparat satt i gang for å etablere et nytt lossested for skipet som årlig reiser sørover med alt nødvendig utstyr til den norske stasjonen.

Polarhelten Nansen ba i sin tid ekspedisjonsdeltagerne smøre seg med «den salve som heder tålmodighed».

I det vi skal reise kommer stormene og orkanene. Til et område som normalt ligger under stabile høytrykk på denne tiden av året. Vi tenker på våre kolleger som bodde i telt øst i Dronning Maud Land mens nye lavtrykk raste innover kontinentet. Og på siste års overvintrere på Troll-stasjonen, som etter ett års isolasjon håpet å komme hjem til jul. For dem blir jul i Antarktis i år også, lang borte fra alle kjære.

Jul på karantenehotellet

Vår start på ekspedisjonen skulle være 14 dager på karantenehotell. I utgangspunktet overmåte lang tid syntes vel de fleste av oss. Men det viser seg at de to ukene ble til både tre og kanskje fire. Den første uka var vi kun inne på eget rom, niende dagen slapp vi ut og fikk hver vår lille kohort.

Maten får vi servert utenfor døra, både oppvasken og husvasken tar vi selv. Med fly som kommer og går, og eim av flydrivstoff på stille kalde dager. Motet blir holdt oppe av daglige morgenmøter, og et felleskap som vokser frem. 22 ekspedisjonsdeltagere takker for både zoom og teams, plattformer for bildeutveksling og meldinger som bidrar til lagbygging. Det er kreative treningsøkter, superquiz, flaskebowling, pærekamper, julekalendere, strikketøy og tenning av adventslys. Alt dette innimellom prosjektmøter, coronatester, planlegging av ekspedisjons-ruter. Etter hvert re-planlegging med både plan B og plan C. Foredrag på tvers av fagområder, førstehjelpskurs direkte fra legen på Troll-stasjonen, møter mellom oss som skal til og de som allerede er på Norges utpost. Og så ble det julekomitee-møter, anskaffelse av juletre, bålpanne, snømenn, juleverksted i forsvarlig kohortavstand og øving på julesanger.

Det blir mange historier om karantene-jul i år.

Dette ble til en av dem – fra oss som egentlig skulle vært enda lenger hjemmefra. Det blir jul i år også – kanskje en av de mest minnerike.

God Jul alle sammen!