Alan Reece, en 30 år gammel britisk geolog, deltok i den norsk-britisk-svenske Antarktisekspedisjonen i 1949-1952, også kjent som Maudheim-ekspedisjonen. Under det geologiske feltarbeidet var Reece uheldig og fikk en steinsplint i øyet. Splinten gjorde alvorlig skade på hornhinnen og fire måneder senere ble øyet operert ut under svært improviserte omstendigheter på overvintringsstasjonen Maudheim.

Alan Reece, født i 1921 i London, deltok som geolog i Maudheim-ekspedisjonen i Dronning Maud Land. I desember 1950 la en liten gruppe geologer og topografer ut på en 5 måneders lang vitenskapelig feltekspedisjon sør for overvintringsstasjonen Maudheim. Noen måneder senere, i midten av mars, var Reece og hans to kollegaer ca. 300 km sørøst for Maudheim. Og så skjer det fatale. Reece var i ferd med å hugge løs en steinprøve da en steinsplint fløy gjennom luften som et prosjektil, og traff geologens høyre øye. Han kastet fra seg hammeren og hoppet omkring i smerte. Senere på kvelden ble førstehjelpskrinet hentet fram, og en kollega ga Reece beroligende medisin, samt øyebedøvelse. Heldigvis hjalp dette en smule, både på uroen for at øyet skulle være varig skadet, og på smertene.

Ekspedisjonens lege, 28 år gamle Ove Wilson, befant seg i samme fjellområde, men det var dessverre ikke mulig å komme i kontakt med ham. En ukes tid etter uhellet kom imidlertid Wilson til geologi-topografi-gruppen. Legen inspiserte Alans øye med et forstørrelsesglass, men ute i feltleiren var det dessverre ikke noe legen kunne gjøre med øye-skaden. Wilson håpet på at øyet ville lege seg selv, og Reece på sin side ønsket å ikke å returnere til Maudheim. Det vitenskapelig arbeidet fortsatte derfor som før uhellet.

Geologi-topografi-laget returnerte til Maudheim 31. mai. Alan Reece var nå helt blind på det vonde øyet. Dr. Wilson konstaterte at øyet fremdeles var betent og ble svært bekymret. Infeksjonen ble stadig verre, og Wilson fryktet at betennelsen, og i verste fall blindhet, også skulle ramme det friske øyet (på fagspråket kjent som sympatisk oftalmi).

Øyet må fjernes

Wilson kontaktet professor Larsson, en øyespesialist ved Universitetet i Lund, og en av Wilsons tidligere lærere. Professoren var klar på at det betente øyet måtte fjernes for å redde det friske øyet. Dermed startet forberedelsene til operasjonen.

Den unge legen hadde liten erfaring med å utføre kirurgi på egen hånd, og overhodet ingen erfaring med øyeoperasjoner. Wilson leste alt han hadde med av medisinsk litteratur om øyet, og han fikk utførlige instruksjoner fra professor Larsson. Sammen med ekspedisjonsleder John Giæver plukket han ut fem medhjelpere til operasjonen blant ekspedisjonsmedlemmene.

Forberedelsene startet i all hemmelighet av hensyn til Reece, som ble holdt uvitende om hva som ventet. Roots, en canadisk geolog, ble legens operasjonsassistent, fotografen Hallgren fikk oppgaven for anestesi, og glasiolog Schytt fikk ansvar for instrumentene. Radiograf Rogstad og meteorolog Lilijequist fikk i oppdrag å følge med på blodtrykk og puls. I all hemmelighet, og sent på kvelden på radiorommet, ble det arrangert opplæring av assistentene. Wilson tegnet og forklarte sine hjelpere hvordan operasjonen skulle foregå. Instrumentene som skulle brukes under operasjonen var i all hovedsak hjemmelagede. For eksempel ble det laget oksygenmaske fra reservedeler til beltevogner, og Wilson selv sydde luer, munnbind og forkle av laken. Alt av tøy, hansker, operasjonslaken og instrumenter ble behørig sterilisert.

«Boys, I’m scared stiff»

Tre dager før operasjonen fortalte Wilson til Reece at det var nødvendig å fjerne det betente øyet. Det kom som et lite sjokk på Reece at det var så alvorlig, men han tok det med fatning og forsto at det var nødvendig for at han ikke skulle miste synet på begge øynene. 21. juli var alt klart til den forstående operasjonen. Reece la seg på operasjonsbordet, for anledningen snekret sammen av sledebokser, og sa tappert og beundringsverdig: «Boys, I’m scared stiff». Så ble han gitt anestesi og sovnet, mens Wilson visualiserte en aller siste gang alle detaljene i oppgaven som lå foran han. Operasjonen tok 2 timer og 40 minutter. Etter operasjonen var alle utslitte, Wilson våket ved pasientens seng og ved midnatt våknet Reece i ett kort øyeblikk for så å falle i søvn igjen. Selv om operasjonen så ut til å være vellykket var det ingen jubel på Maudheim dagen derpå, stemningen var heller dempet og alvorlig.

To dager etter operasjonen var Reece på beina igjen, og med en svart lapp over øyehulen. Først etter to måneder kunne de konstatere med sikkerhet at øye-amputasjonen var vellykket. Med tanke på at operasjonen fant sted i en hytte begravd under isen, under nærmest utenkelig omstendigheter, så var dette en fabelaktig prestasjon av den unge, uerfarne legen Ove Wilson.

Geologene dro ut i felten igjen neste sommer. Reece fortsatte å hamre løs geologiske prøver, men nå med vernebriller. Reece døde i 1960 i en flyulykke i Arktis.

Vil du lese mer om Maudheim-ekspedisjonen?

John Giæver (1952). Maudheim. To år i Antarktis. Oslo: Gyldendal

https://polarhistorie.no/ekspedisjoner/Maudheim-ekspedisjonen.html