Utdanningsteknologi-bransjen (EdTech) kan skape hierarkier blant lærere på to måter: ved å én, rekruttere spesifikke lærere til å være teknologiambassadører og to, ved å kreve ferdigheter og kompetanse som ikke alle lærere har.

For eksempel jobber Apple Distinguished Educators med å fremme innovativ teknologibruk i klasserommet. De deltar ofte på konferanser hvor de kan inspirere og engasjere andre lærere. De snakker på arrangementer av betydelig politisk interesse, som for eksempel Arendalsuka. Disse «Rock Star»-lærerne og «Beste praksis-utøverne» oppfattes som ledende innen innovasjon og den nyeste pedagogikken.

Det blir ofte oversett at deres «beste praksis-kompetanse» ofte er selverklært eller direkte i tråd med en kommersiell interesse innen EdTech-industrien. Dette er problematisk og vi bør snakke mer om det. Når leverandører og et par lærer/teknologi-ambassadører får makt til å bestemme hvordan pedagogikk eller utdanningsforskning tolkes i bruk av digitale læringsmidler, er vi på villspor.

I artikkelen Selling tech to teachers: education trade shows as policy events analyserer Player-Koro, Bergviken og Selwyn måten hvordan «Scandinavian Educational Technology Transformation’ show» posisjonerer lærerne.

Slike EdTech-arrangmenter posisjonerer lærere fra begge sider; de besøkende som kommer for å lære og presentatører og selgere som har kunnskapen og produkter. Slike arrangementer er, i følge forfatterne, ikke en læringsarena, men heller et kjøpesenter.

«Buzzen» rundt slike arrangement, med virkningsfulle bilder, individuelle foredragsholdere som deler sin personlige historie (ofte med en sterk følelsesmessig opplevelse), høy og optimistisk musikk, er gjort for å engasjere publikum på et følelsesnivå.

Et slikt oppsett har ofte stor påvirkning på politikere og beslutningstakere, men også på lærere som fort kan få følelsen av behovet for å være en del av buzz-en. Derfor skriver Player-Koro et al. at «Selv om de kan virke trivielle, bør slike affektive aspekter ved SETT være det forstått som en betydelig form for kontroll over lærere».

På slike arrangementer fremgår det tydelig hvem som er den som kan og hvem som er den som skal lære — et tydelig hierarki mellom lærere som egentlig skulle være likeverdige i sin pedagogiske kompetanse.

Dersom vi ønsker at alle barn får tilgang til den beste digitale læringen, må vi skape opplæringsmuligheter hvor alle lærere kan delta uten frykt for å gjøre feil eller få kritikk. En slik arena skaper vi ikke ved å tilby fragmenterte opplæringsmuligheter med konsulenttjenester, one-off workshopper eller deltakelse på «buzz»-arrangementer.

En slik arena kan vi skape gjennom en integrert og oppdatert læreplan som inkluderer den nyeste forskning på teknologi i lærerutdanning. Mange universiteter gjør det allerede, men de fokuserer ofte på forskningen som skapes ved deres egen institusjon. Det innebærer at lærere som studerer ved et universitet kan få en mer eller mindre god opplæring og innsikt inn i en bred og internasjonal forskning. Man kan argumentere for at dette er problemet med undervisning generelt, og at den mangfoldige kvaliteten blant universitetene er velkjent. Men man kan også se en løsning ved å lage en felles arena for kunnskapsdeling om IKT i norske skoler.

Vil du bli med for å utvikle en slik arena i Norge? Ikke en Facebook gruppe, men en webside som består av eksempler, aktiviteter, anmeldelser og samtalemuligheter mellom lærere, forskere og Edtech-designere. Vi har behov for alle disse tre interessentene dersom vi ønsker en forsknings- og innovasjons- og pedagogikkbasert løsning for barna våre.