Vi har strenge regler for eksempelvis barnemat og leker, men ikke for hva barn blir servert på skjermene sine. Med tanke på hvor mye tid barn bruker på skjerm og studier som viser at mange apper hemmer barns læring, er det ikke noen overdrivelse å si at vi utsetter dem for risiko.

Uten en nasjonal sertifiseringsordning går vi på akkord med kvaliteten på teknologien som daglig brukes av barna våre.

Jeg har fremmet forslag om å etablere en sertifiseringsordning for barns digitale læringsmidler i flere år. Hovedargumentene mot dette ser ut til å være at vi ikke vet hvem som skal vurdere dette, og hvem som skal betale for slik sertifiseringsordning.

Hvem skal betale for sertifiseringsordning?

EdTech leverandører ønsker å bli kunnskapsbasert og de fleste vet at i det konkurranseutsatte markedet betyr det å ha et «godkjenningsstempel» fra en internasjonal organisasjon et skritt nærmere kunden.

Det har vært behov for kvalitetskuratering for EdTech i flere år, og flere organisasjoner lager rammer for evalueringer. En norsk sertifiseringsordning kunne supplere ulike internasjonale sertifiseringsordninger med nasjonale krav.

Educational App Store i England godkjenner pedagogiske apper basert på lærere og forskeres kriterier. International Society for Technology in Education har utgitt ISTE sertifisering siden 1979, basert på vurdering av lærere og pedagogiske verdier av digitale læremidler.

EdTech Impact sammen med Education Alliance Finland jobber med en sertifiseringstjeneste som godkjenner apper sammen med lærere. TrustEdApps og Learning Impact Awards er internasjonale kvalitetsmerker som gir EdTEch muligheten til å inkludere forskningsinnsikt over tid. Mange sertifiseringer fungerer som premiering av kvalitetsarbeidet, noe som hjelper utviklerne til å bygge tillit hos kundene.

Gitt at de fleste EdTech-selskap opererer internasjonalt: jo mer internasjonalt anerkjent sertifiseringen er, jo mer lukrativt er det for dem å få oppnå denne. Kritikerne av et sertifiseringssystem sier at slik ordning kunne skape ulikhet i markedet til fordel for de større aktørene, og dermed hemme innovasjon i markedet.

Muligheten til å delta i forskningsprosjekt avhenger av selskapets ressurser, av deres prioriteringer i utviklingsprosessen, og av ekstern støtte. Ulikhet i mulighetene for kunnskapsbasert EdTech kan løses med kreative forretningsmodeller og dedikert økonomisk støtte til mindre aktører.

For sistnevnte finnes det investorer som aktivt støtter selskap internasjonalt dersom de samarbeider med forskningsmiljøer for å bli mer kunnskapsbasert, for eksempel SparkMind VC og Jacobs Foundation. Innovasjon Norge og Forskningsrådet spiller lignende rolle for norske EdTech selskap.

Foretningsmodeller i spin-out selskap fra universiteter (for eksempel Educate Ventures i England og Wikit AS i Norge) muliggjør tilgang til kursing og tjenester mot forskermiljø for den enkelte leverandør.

Hvem bestemmer om en app er bra nok for barn?

Spør du en app-utvikler eller plattformleverandør så vil de hevde at deres teknologi kan forbedre barns hukommelse, matematikkforståelse eller skriveferdighet. En produsent som har testet appen internasjonalt med tusenvis av barn kan si det samme som en liten produsent som bokstavelig talt tester appene sine med sine egne barn uten at dette kan overprøves.

Spør du den ansvarlige i en kommune som anskaffer programvare til skoler og barnehager, så prioriterer de i deres evaluering pris og om den er i samsvar med GDPR-regelverket. Veldig få har kapasitet eller kompetanse for å avgjøre om de digitale læringsressursene faktisk utgjør en forskjell for barns læring.

Spør du skoleeiere, så antar de fleste at såfremt vi har gode lærere så kan de jobbe med hvilket som helst digitalt verktøy. Forskning viser derimot at selv gode læreres undervisning påvirkes av dårlig utformet teknologi.

Spør du forskere så sier er de at teknologien som brukes i undervisning av barn må være av høy kvalitet, basert på forskning. Punktum.

Kompromissløsningen er å evaluere EdTech i felleskap, altså i en kvalitetssikringsgruppe, i et samarbeid mellom innkjøpere, lærere og forskere. Styring av arbeidet kan delegeres til en dedikert organisasjon som koordiner aktører og sørger for at kvalitetsprossessen følges i tråd med gitte kvalitetsrammer.

I Norge finnes det flere kommuner som allerede har utviklet gode kriterier for å vurdere apper og digitale læremidler de kjøper inn. God praksis bør deles med andre, og støttes av forskere som kan gi råd i forhold til kunnskapsbasis i produktene. Finansiering av et slikt arbeid må komme fra myndighetene.

Det digitale landskapet er dynamisk – nye produkter kommer, blir oppdatert eller utdaterte, og det er vesentlig at lærere tester dem i klasserommet for å avgjøre kvaliteten. Med støtte fra det offentlige kunne kommunene løpende delta i forskningen om læringsutbytte av ulike digitale løsninger.

Resultatene bør så inkluderes i en nasjonal katalog slik at andre innkjøpere (skoler, barnehager, kommuner) kan bedre vurdere læringsutbyttet av enkelte produkter. En kvalitetssjekk mot katalogen burde være et nasjonalt krav, akkurat som det kreves at EdTech produkter oppfyller GDPR kriteriene.

Så, oppsummert: vi har kriterier, gode eksempler og finansieringsmekanismer på plass for å sette i gang en vurderingsprossess av digitale resursser for barn. Dette kan skje i en sentralstyrt sertifiseringsordning som bidrar til høyere kvalitet av barns læring med skjerm.

Dette vil også frigjøre tid på kommunalt nivå – hva venter vi egentlig på?