Denne teksten ble først publisert i Morgenbladet den 15. februar 2022

Det pågår en maktkamp om forvaltningen av norsk skog. Det er en kamp der skognæringen og landbruksmyndighetene bruker klimakrisen som argument for et økt og mer intensivt skogbruk gjennom flatehugst, monokulturer og gjødsling.

Samtidig peker stadig flere forskere på at bevaring av gammelskogen er den beste løsningen for å møte både klimakrisen og naturkrisen. Skognæringen anerkjenner derimot ikke naturkrisen og forsetter å tolke tilgjengelig kunnskap om skognatur i sitt eget bilde, illustrert ved Skogeierforbundet i Dagens Næringsliv før jul.

Rovdrift truer livsviktig mangfold

Artsdatabanken publiserte rett før jul en ny rødliste for arter. Tallene er klare: Halvparten av våre truede arter lever i skogen, og intensivt skogbruk er den viktigste årsaken til redusert artsmangfold. Dette understreker at naturkrisen ikke kan løses gjennom økt intensivering av skogbruket.

Selvsagt skal vi fortsatt høste av skogen og drive forsvarlig skogsdrift, men vi må anerkjenne at skogen har en nøkkelrolle for det biologiske mangfoldet i Norge. Ifølge FNs natur- og klimapanel sin fellesrapport er det viktigste virkemiddelet for samlet å løse naturkrisen og klimakrisen å styre mot en mer naturvennlig måte å forvalte naturen og skogene våre på: heller restaurere natur enn å forbruke den. Skal vi ta begge krisene på alvor, må vi altså legge om kursen.

I dagens praktiske forvaltning av skogen har næringsinteressene blitt tildelt et stort handlingsrom. Dette er både økonomisk gjennom ulike statlige tilskudd og juridisk gjennom en svak lovgivning når det gjelder hensyn til skognaturen. I dag har skognæringen selv stor kontroll over både sertifisering, kartlegging, miljøhensyn og hvilke arealer som tilbys til frivillig vern. Dette er åpenbart gunstig for vekst og inntjening for skognæringen. Erfaringene fra dagens skogsdrift viser imidlertid at samfunnet ikke kan stole på at en næringsaktør med et slikt handlingsrom er i stand til å ta nødvendige hensyn til miljø og klima når det kan begrense egen inntekt.

Skogen mangler rettsvern

I tidsskriftet Miljøkrim (s. 28, 2020-2) skriver Økokrim at skoglovgivningen har store svakheter. Det er vrient å sikre at miljøhensyn blir tatt, og i praksis er det svært vanskelig og noen ganger nærmest umulig å påtale brudd eller overtramp.

De peker særlig på § 5 i «Forskrift for bærekraftig skogbruk». I denne sentrale bestemmelsen vises det til krav i en bransjestandard som lovgiverne ikke kan påvirke. Dette betyr i praksis at det er skognæringen selv som bestemmer hva som skal være forsvarlig drift, og dermed også når samfunnet kan sanksjonere ved uforsvarlig drift. Ifølge Økokrim oppfyller neppe dette Grunnlovens krav til klar lovhjemmel i straffesaker. Den ferske rapporten «En stemme for naturen» gjentar poenget med skogens svake rettsvern.

Dette må være et av de tydeligste eksemplene på at det legges til rette for «bukken og havresekken» i det norske rettssystemet. Vi mener det er urovekkende at den næringen som utgjør den største trusselen mot naturmangfoldet vårt, reguleres av et så utilstrekkelig lovverk. Det er på tide å snevre inn næringens juridiske handlingsrom.

Forskere knebles

Vi har gjentatte ganger sett at kunnskapsgrunnlaget som formidles av næringsaktørene og skogbruksmyndigheter, ensidig lener seg på forskning som støtter deres eget syn. Morgenbladet publiserte i romjulen en tekst av en gruppe samfunnsforskere i Norsk institutt for naturforskning (Nina). Der tar de grundig for seg mekanismene rundt maktkampen om skogbrukets klimaeffekt.

De viser til paradokset der skiftende regjeringer ignorerer en stadig økende overvekt av studier som viser at det beste for klimaet er å la den gjenværende gammelskogen stå i fred. Dette synliggjør en intern kamp om definisjonsmakt i staten, mellom miljø- og næringsinteressene. Der har næringsinteressene til nå hatt en dominerende posisjon. Som resultat treffes det beslutninger og tiltak med store konsekvenser for det biologiske mangfoldet med et kunnskapsgrunnlag som er mangelfullt og dårlig balansert.

Midt oppe i klima- og naturkrisen står vi som kunnskapsleverandører og ser en ytterligere bekymringsfull utvikling av norsk naturforvaltning. De siste årene har vi sett en dreining der flere aktører med tette bånd til landbruksmyndighetene forsøker å flytte grensen for hva som er fag, og hva som er politikk.

For eksempel hevdet en gruppe forskere fra Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) følgende i Klassekampen før jul: «Hva som er god nok tilstand i skog er ikke et faglig spørsmål.» Her ønsker de å flytte hele ansvaret for å definere hva som er bra nok natur, fra fagfolk over på politikerne. At det kan herske uenighet og noen ganger være vanskelig å gi gode og entydige faglige råd, er ikke noe argument for at forskere skal abdisere. Det er til det beste for hverken samfunnet eller naturen. Følgene av disse forskernes forslag vil være at konsekvensene av naturinngrep blir utydelige og bagatellisert til fordel for næringsinteressene.

Til sammenligning er faglige vurderinger, forklaringer og tilrådninger normalt høyt skattet i andre deler av samfunnet. «Det er ingen som stiller spørsmål ved om forskerne ved Folkehelseinstituttet kan uttale seg om helsetilstanden til covidpasienter», uttalte en gruppe forskere fra Nina i et svar til Nibio. Utsagnet var ment å understreke at det er forskere og fagbiologer som er best egnet til å si noe om helsetilstanden i naturen. Hvem ønsker et samfunn der medisinske fagfolk heretter bare overleverer rådata om koronasituasjonen til politikerne, uten at faglige tilrådninger følger med?

Kunnskap er fortsatt god medisin

Vi håper politikere og samfunnet for øvrig følger nøye med på maktkampen i skogforvaltningen. I tiden som kommer, vil det bli viktig å fordele makt og ansvar mellom ulike institusjoner på en balansert og tillitvekkende måte. Kunnskapsleverandører må ikke hindres selv om budskapet kan oppfattes som brysomt for næringsaktørene. Politikerne må være sikre på at kunnskapsgrunnlaget som legges frem, gir en mest mulig korrekt, reflektert og balansert beskrivelse av naturverdier og tilstand i skogen og naturen for øvrig.

Kunnskapsbasert forvaltning av skog fordrer at fagbiologer får lov til å bruke sin kompetanse. Vi må alle erkjenne at summen av alle naturinngrep vil føre til mange vanskelige politiske dilemmaer i årene som kommer. Men enten det gjelder skog eller annen natur, kan det ikke være et alternativ å lukke øyne og ører for deler av kunnskapsgrunnlaget fordi en næringsaktør helst ikke vil vite.

Gode faglige vurderinger, utført av fagfolk og basert på et solid og vitenskapelig forankret grunnlag, har vist oss veien gjennom koronakrisen. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke er beste medisin også mot natur- og klimakrisen.