Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang på grunn av utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.
Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang på grunn av utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Billen som lever i hodet på en drage

Noe fra barne-TV eller et scenario fra en dårlig B-film med en virkelighetsfjern handling, tenker kanskje du? Men nei, ikke denne gangen. Både billen og dragen er høyst reelle, og begge finnes til alt overmål her i Norge. Entomologene i Biofokus har forsøkt å gi en bestandestimering av den sjeldne billen.

Dragdehode tilhører leppeblomstfamilien. Her fotografert på Fornebu, Bærum.
Dragdehode tilhører leppeblomstfamilien. Her fotografert på Fornebu, Bærum.

Dragen tilhører riktignok ikke krypdyrene, men planteriket, og bærer det flotte navnet dragehode. Det norske navnet er en direkte oversettelse av det vitenskapelige slektsnavnet Dracocephalum. Det er ikke bare navnet på denne planten som er spesielt. Arten er fredet i Norge, og er vurdert som sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter 2021 på grunn av sterk tilbakegang. Arten vokser på mer eller mindre naturlig åpne, kalkrike tørrenger, og er spredt utbredt på kalken rundt Oslofjorden, og går nord- og nordvestover et stykke opp i Gudbrandsdalen, samt opp til Valdres og Hemsedal.

Larven til dragehodeglansbille utvikler seg inne i knoppene/blomstene til planten dragehode. Den voksne billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.
Larven til dragehodeglansbille utvikler seg inne i knoppene/blomstene til planten dragehode. Den voksne billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Men hva så med billen, hvor kommer den inn i bildet? For denne historien skal i første rekke handle om en liten uanselig bille. En bille, hvor larven utvikler seg inne i knoppene/blomstene på dragehode, og som passende har fått navnet dragehodeglansbille. Denne arten tilhører familien glansbiller (Nitidulidae), som består av 76 norske arter. De fleste norske glansbiller tilhører én av to slekter, og dragehodeglansbillen er intet unntak. Slekten Meligethes, med 25 norske arter, er pollenspisere, mens larvene utvikler seg inne i ulike urter. Artene er oftest svarte eller litt metallskinnende, typisk 2-3 mm lange, med rund, litt flattrykt kropp. Altså ganske så anonyme skapninger som normalt sett ikke gjør så mye ut av seg.

Dragehodeglansbille er trolig endemisk for Norge

Dragehode - en prioritert art

· Planten dragehode ble i 2011 vernet av Kongen i statsråd og har fått ekstra beskyttelse som prioritert art etter naturmangfoldloven med egen forskrift. Det betyr at ethvert uttak, skade eller ødeleggelse av dragehode er forbudt.

· For prioriterte arter utarbeides det handlingsplaner med retningslinjer som angir hvilke tiltak som er nødvendig for å ta vare på dragehode og dragehodeglansbille arten.

· Les mer om prioriterte arter.

Dragehodeglansbillen er en art som stadig flere har hørt om, til tross for et anonymt liv og utseende. Årsaken er nok at billen kun er kjent fra Norge i hele verden, og at den lever på en sjelden og fredet planteart, samt at planten og billen har fått en egen handlingsplan. Billen ble først beskrevet i 1954, basert på noen eksemplarer håvet i 1926 på Snarøya i Bærum. Billen fikk det vitenskapelige navnet Meligethes norvegicus, noe som er passende for en art som fortsatt bare er kjent fra Norge i hele verden. Så skulle det gå enda noen ti-år før arten ble gjenfunnet på Ostøya i Bærum i 1989 av en italiensk glansbilleekspert. Først et lite stykke ut på 2000-tallet fikk arten litt mer oppmerksomhet. Da forsøkte noen av de få billesamlerne som finnes i Norge å påvise arten, som også etterhvert dukket opp på noen nye lokaliteter i indre Oslofjord, og har nå også blitt påvist på en øy nord for Jeløya, på Ringerike og på én lokalitet ved Randsfjorden i Gran. Dragehodeglansbille er vurdert som sterkt truet (EN) på rødlista, på grunn av svært begrenset utbredelsesområde og forekomstareal, kombinert med kraftig fragmentering og en pågående nedgang i kvalitet og areal på artens habitat.

Bestandsestimering av dragehodeglansbillen

De siste årene har det blitt brukt en del offentlige midler på kartlegging av nye lokaliteter for dragehodeglansbillen, og nå er det også satt i gang undersøkelser for å finne ut mer om hvor vanlig/uvanlig arten er på kjente lokaliteter. Finnes arten fortsatt på tidligere registrerte lokaliteter, og hvor stor er bestanden på de ulike lokalitetene? For å få noe mer kunnskap om slike spørsmål, fikk Biofokus sin billeekspert Stefan Olberg i oppdrag av Øystein Røsok hos Statsforvalteren i Oslo og Viken å forsøke å estimere populasjonsstørrelsen på et par kjente dragehodeglansbillelokaliteter. Vi ville i utgangspunktet forsøke oss med fangst-gjenfangst-metoden, men fant ut at det var vanskelig å merke billene på en måte som ikke gjorde at de tok skade. Samtidig er det uheldig både for billene og vertsplanten med gjentatte besøk i en dragehode-eng, der man må krabbe rundt og forsøke å få tak i alle dragehodeglansbillene som finnes der. Vi besluttet derfor å kun oppsøke lokalitetene én gang, samle inn og telle alle dragehodeglansbiller vi så, for så å slippe de ut igjen.

Ser du dragehodeglansbillen?
Ser du dragehodeglansbillen?

Sammen med insektkollega Ole Lønnve bestemte vi oss for å foreta estimeringen på to kjente og antatt gode dragehodeglansbillelokaliteter på Fornebu/Oksenøya i Bærum, samt på et par dårlig kjente og antatt marginale lokaliteter på Kalvøya i Bærum.

På Fornebu/Oksenøya ble «trekantenga» nord på Oksenøya bruk valgt ut, samt en kolle innerst i Storøykilen. Disse lokalitetene er begge godt avgrenset i terrenget og er kjent for å ha en antatt god bestand av dragehodeglansbille, uten at noen har gjort noen forsøk på å telle antall dyr. I tillegg undersøkte vi det som er igjen av dragehode-forekomsten som ligger tett ved den nye gravlunden på Lilleøya.

På Kalvøya undersøkte vi de to eneste kjente dragehodebilleforekomstene (Kalvøya N og Kalvøya Ø) på øya, hvor billen ble påvist i 2010.

Kart over undersøkte lokaliteter på Fornebu/Oksenøya (venstre) og Kalvøya (høyre)
Kart over undersøkte lokaliteter på Fornebu/Oksenøya (venstre) og Kalvøya (høyre)

Resultater fra opptellingen

For å ta det siste først, så ble de to lokalitetene på Kalvøya oppsøkt to ganger, og begge undersøkelsene var resultatløse. Riktignok ble et par-tre glansbiller som satt på dragehode observert på Kalvøya N, men disse slapp seg ned i vegetasjonen og ble borte. Det er en del som tyder på at disse billene tilhørte en annen glansbilleart enn dragehodeglansbille, og det ble derfor ikke gjort noen sikre funn av arten på de to undersøkte lokalitetene på Kalvøya. Det kan for øvrig nevnes at det ved en senere anledning ble observert tre dragehodeglansbiller på en tredje lokalitet på Kalvøya (sør for Båtbukta), og ett av disse eksemplarene ble tatt med hjem, der det ble gjort en sikker bekreftelse av arten. Den gjenværende dragehodeforekomsten ved Naturhuset på Lilleøya bestod av bare noen få planter, og ingen dragehodeglansbiller ble observert her.

Trekantenga ble oppsøkt 27. mai 2022 av Olberg og Lønnve, og vi undersøkte i detalj den godt definerte dragehodeforekomsten som nå ligger inneklemt mellom parkeringsplass, bebyggelse, kantkratt og mer næringsrik eng. De antatt beste 4/5 av dragehodeengen ble nøye kartlagt, og alle antatte dragehodeglansbiller som ble sett på vertsplanten ble samlet inn. Flere dyr satt gjemt i den begynnende knoppen, og slapp seg først ned når vi ristet på planten over en isboks/håv. Antall individer som slapp seg ned på bakken og forsvant ble notert ned. Fire glansbiller med «riktig» utseende som satt på de få svevene som blomstret, ble lagt på et eget glass og tatt med hjem for inspeksjon. Totalt ble det samlet inn og telt opp 316 individer, inkludert de vi så slapp seg ned i vegetasjonen og de fire individene som satt på svever, som også viste seg å være dragehodeglansbiller. Alle innfangede dyr ble sluppet ut igjen i god form. Vi antar at alle, eller i det minste nesten alle de registrerte individene var «riktig» art. I et forsøk på å estimere totalbestanden på Trekantenga, mener vi at lokaliteten kan huse rundt 400-800 individer av dragehodeglansbille. Usikkerheten er derimot relativt stor, og skyldes at vi ikke undersøkte hele engarealet, at flere dyr sikkert ble oversett, at en mindre del av populasjonen antagelig oppholdt seg på andre planter eller utenfor dragehodearealet, og at deler av populasjonen kan ha oppholdt seg i strølaget og unngått å bli oppdaget. Undersøkelsestidspunktet skal derimot ha vært tilnærmet optimalt, både med tanke på hvor langt plantene hadde kommet i sin utvikling og med tanke på været.

Også Storøykilen kolle ble oppsøkt 27. mai 2022 av Olberg og Lønnve. Kollen har en del færre og litt mer spredte dragehodeplanter enn hva tilfellet er på Trekantenga. Plantene var også noe mer småvokste, og et par planter var allerede kommet i blomst, men de fleste var enda ikke i knopp. Også her ble ca. 4/5 av dragehodeenga nøye undersøkt, og det minst potente arealet ble også her utelatt fra undersøkelsen. Totalt ble 159 dragehodeglansbiller påvist her, noe som inkluderte to individer som satt i blomsten til en sveve, og som ble tatt med hjem for en nøyere sjekk. Her vurderer vi den totale populasjonen til å være på rundt 200-400 individer.

Skal man få øye på alle plantene og få tak i de fleste billene, må man ned på alle fire og lete nøye.
Skal man få øye på alle plantene og få tak i de fleste billene, må man ned på alle fire og lete nøye.

Veien videre

Undersøkelsen på Kalvøya og ved Lilløyplassen viser at enkelte lokaliteter som for ikke alt for mange år siden hadde en forekomst av dragehodeglansbille, nå sannsynligvis ikke lengre har det. Dette er bekymringsfullt, og kan også gjelde flere andre små forekomster. Hva som er årsaken er det vanskelig å si noe helt konkret om, men sannsynligvis er det en blanding av gjengroingsproblematikk, utbygging, tråkkslitasje og ekstremvær – som at det var en ekstremt tørr sommer i 2018, som sannsynligvis ikke var bra for verken plantene eller billene.

På Trekantenga og Storøykilen kolle var resultatene bedre enn forventet, men estimeringen av de to populasjonene har mange usikkerhetsmomenter. Mer kunnskap om billens økologi og levevis trengs for å få bedre estimater. Slike estimater bør også gjentas, for å se om det er store årsvariasjoner, for så igjen å forsøke å knytte slike variasjoner i bestanden til variasjoner i plantenes tilstand, værforhold eller andre fenomener. Dette er viktig i den videre forvaltningen av arten. Det er nemlig ikke sikkert at alle skjøtselstiltak og hensyn som gagner dragehode nødvendigvis også er bra for dragehodeglansbillen.

Les rapporten her.

Powered by Labrador CMS