Til tross for at hule og grove eiketrær i produktiv skog er vel så viktige som de som står i kulturlandskapet og tettbygde strøk, er disse trærne unntatt beskyttelse av naturmangfoldloven. Er det klokt å gi skognæringen som har økonomisk interesse i å hogge trær, et frivillig ansvar for å sikre en slik naturarv?

Ofte kan man få inntrykk av at mange av de truede artene knyttet til gamle, hule eiketrær foretrekker eller kun finnes i trær stående i kulturlandskapet, men det stemmer ikke. 

Dersom et eiketre tilfredsstiller kravene til en trelevende art, for eksempel hulhet, død ved, grov bark, solinnstråling, temperatur, berggrunn og jordsmonn, er det av mindre betydning for arten om treet står på en eng eller i en skog. Skogen er altså et like potent leveområde for disse truede artene som i kulturlandskapet

Forskerne bak den nasjonale eikeovervåkningen skriver at «Hvis vi skal klare å bevare naturskatten hule eiker for ettertiden, må vi ta bedre vare på både de hule eikene vi har i dag og de mindre eikene som blir store og hule om femti eller hundre år.»

Vi mener at om Norge skal sikre rekruttering av fremtidige levesteder for de mange sjeldne og truede eikeartene, må også hule og grove eiketrær i produktiv skog få økt oppmerksomhet.

Hule eiker i lovverket er ikke alltid hule

Før vi går nærmere inn på dette, må vi understreke hvilke trær vi snakker om. Det kan fort bli forvirring når det snakkes om «hule eiker» i ulike sammenhenger, og det er derfor viktig å ha tungen rett i munnen og kontroll på begrepene. 

En hul eik er et eiketre som er fysisk hult. Det vil si at hele eller deler av treets stamme har en hulldannelse, som oftest (men ikke alltid) med en eller flere åpninger ut i det fri. Samtidig har vi innenfor naturtypekartleggingen en utvalgt naturtype som heter «hule eiker». 

Denne naturtypen inkluderer alle fysisk hule eiketrær som er minst 30 cm i diameter eller 95 cm i omkrets, men inkluderer også alle grove eiketrær med diameter på minst 63 cm eller over 200 cm i omkrets, helt uavhengig om treet er fysisk hult eller ikke. 

Selv om både grove og hule eiker er beskyttet av lovverket er det svært stor forskjell på hvor viktig en eik uten hulhet og en eik med hulhet er for det biologiske mangfoldet.

Eik er det treslaget i Norge med flest arter knyttet til seg, og blant de svært mange artene er det også en lang rekke rødlistede arter, og da særlig av trelevende biller og vedlevende sopp. Nesten alle disse rødlisteartene er knyttet til ulike former for død ved eller lever i vedmulden (blanding av råtten ved, sopptråder og rester av døde insekter) som finnes i hulheter. 

Det vil si at store eiketrær som kommer innenfor definisjonen som «hule eiker», men som ikke er fysisk hule og ikke har spesielt med dødvedpartier, heller ikke har noe særlig potensial for å huse noen truede arter pr i dag. Men de er som følge av sin størrelse og alder gode rekrutter for hule eiker i fremtiden.

Sikrer skogbrukets miljøregistrering eikene?

Den utvalgte og lovbeskyttede naturtypen «hule eiker» gjelder, av politiske årsaker, altså ikke i produktiv skog (kun 20 meter inn i produktiv skog). Det vil si at fysisk hule eiketrær og grove eiketrær stående i skog ikke skal kartlegges som en utvalgt naturtype, og har dermed ikke den beskyttelsen som slike trær har gjennom naturmangfoldloven.

Dette gir større frihet til næringsaktørene i skogen, men er denne ordningen like gunstig for det biologiske mangfoldet knyttet til hul eik? Tilsynelatende virker skogbrukets frivillige regelverk i henhold til bærekraftforskriften og skognærings miljøhensyn på papiret som et godt sikkerhetsnett for de hule eikene i skog. 

Hule og grove eiker skal unntas hogst, enten som livsløpstrær eller som livsmiljøer gjennom skogbrukets egne miljøregistreringer i skog - MiS.

Problemet er at det er skogbruket selv som gjennomfører miljøregistreringene av miljøverdier i skog, og de som foretar registreringene har ikke nødvendigvis noen biologisk kompetanse å vise til. 

MiS-registeringene er ikke komplette over hele skogarealet, de omfatter kun produktiv skog og primært eldre skog (hogstklasse 4-5). Det finnes også eiendommer som ikke velger å gjennomføre MIS-kartlegginger.

Samtidig finnes det «eikekommuner» som er «ferdig» kartlagt, helt uten en eneste registering av livsmiljøet «hule lauvtrær». Biofokus og flere andre fagmiljøer har vist at MiS-registreringene som skognæringen selv gjennomfører ofte er svært mangelfulle når det kommer til å fange opp miljøverdier.

Klarer skognæringen å ta vare på grove og hule eiker?

Vi setter et spørsmålstegn ved hvor godt skognæringen egentlig tar sitt miljøhensyn på alvor når skogeierlaget AT-skog etterspør etterspør leveranse fra skogeiere i Telemark og Agder av eik som er minst 20 cm og maks 90 cm i diameter! Altså langt innenfor minstemålet for hva som ville gitt beskyttelse hvis eiketrærne sto i kulturlandskapet, bebygde strøk eller i randsonen mellom disse og skog. 

Det står ingenting på AT-skog sin hjemmeside om at slike trær er viktige for biologisk mangfold og at de burde vært fanget opp som livsmiljøer gjennom miljøregistrering i skog.

Å hogge friske, grove eiketrær i forbindelse med flatehogst er uansett problematisk, ettersom det går ut over rekrutteringen av hule eiker over tid. Den lange leveransetiden på gamle, fysisk hule eiketrær betyr at å hogge et relativt sett lite antall trær hvert år fortsatt vil ha en betydelig negativ fremtidig effekt på mengden hule trær.

Manglende hensyn i blåbær-eikeskog 

Treslagsskifte til bartrær i edelløvskog har ytterligere redusert muligheten for rekruttering. I den nye miljøsertifiseringen PEFC som trådte i kraft 1. mars står det at «det skal ikke skje treslagsskifte eller påskoging i: edellauvskog, med unntak på vegetasjonstypen blåbær-eikeskog på lav bonitet».

Det står videre i miljøsertifiseringen at «I edellauvskog skal det brukes lukket hogstform. På vegetasjonstypen blåbær-eikeskog på lav og middels bonitet kan åpne hogstformer benyttes, for å fremelske furu der dette gir økt produksjon.»

Svært mange av de truede artene knyttet til hule eiker bryr seg fint lite om eiketreet de lever i står i en rik edelløvskog eller i en blåbær-eikeskog. For disse artene er det helt andre kriterier som er utslagsgivende for valg av levested. For de rundt 100 rødlistede billeartene som er knyttet til gamle, hule eiker er tilstanden på hulheten/mulden og den døde veden, sammen med mikroklimatiske forhold (temperatur og fuktighet i veden/hulheten) de viktigste kriteriene.

Det er derfor like skadelig for disse artenes bestander når hule eiketrær hogges i en blåbær-eikeskog som i en rik edelløvskog. Dette mangfoldet er derfor truet av skogbrukets manglende hensyn til gamle og hule eiketrær stående i blåbær-eikeskog.

Blåbær-eikeskog er en relativ vanlig og utbredt naturtype på Sør- og Østlandet, mens rike eikeskoger er langt mer uvanlig, og de ulike utformingene av rike eikeskoger er vurdert som en truet naturtype. Hvis kun slike rike eikeskoger blir ivaretatt fremover, vil de fleste av levestedene til de rødlistede eikeartene mangle en reell beskyttelse.

Biovirke øker presset på eikeskogene

De siste årene har også uttak av løvtrær til biovirke økt i omfang i forbindelse med ulike drifter. Både død ved, grove løvtrær, hule løvtrær som før ble spart som miljøhensyn, hogges i større grad. Økt etterspørsel og økonomi i hogst av løvvirke til biobrensel, øker også presset på eikeskogene.

Forskriften må også gjelde i produktiv skog

Skognæringen viser tydelige ambisjoner om å lage skurtømmer, biovirke og ved av både grove eiketrær og de neste rekrutteringseikene. Det er på tide at forskriften om utvalgte naturtyper også inkluderer hule eiker i produktiv skog. Lovverket må beskytte mangfoldet uansett hvor det befinner seg, selv om det kan være brysomt for en næringsaktør.

Samfunnet, næringsaktørene og politikerne må erkjenne av vi er en del av naturen og deler den sammen med oksetungesopp, eikeblodsmeller og breinål. Vi står midt i en naturkrise og har forpliktet oss gjennom naturavtalen å stanse tapet av naturmangfold innen 2030.

La oss slå et felles slag for alle hule og grove eiker – også de i skogen.