Foto: Unsplash
Foto: Unsplash

Er forskere interesserte å uttale seg i media?

Dette spørsmålet er stadig gjenstand for diskusjoner, ja til og med utgangspunkt for beskyldninger mellom forskere og journalister.

Publisert

I offentlige debatter har journalister en tendens til å anklage forskere for å være elitistiske og innadvendte uten interesse for eller evne til å kommunisere med andre enn sine egne, mens forskere på sin side tilsynelatende ser på journalister som sensasjonshungrige og uetterrettelige.

Dette karikerte bildet av forskeres rolle i media var utgangspunktet for en forskningsstudie undertegnede og et par kolleger gjennomførte for noen år siden. Vi lurte på i hvilken grad forskere flest er motiverte til å snakke med journalister, hvorfor de gjør det og ikke minst; hvilke erfaringer de gjør seg i møte med journalister og som aktør i media gjennom det påfølgende oppslaget.

I 2013 gjorde vi en spørreundersøkelse blant forskere ved et stort forskningsinstitutt samt blant vitenskapelig ansatte ved et av våre universiteter.

Spørreundersøkelsen viste blant annet at det store flertallet (som svarte på undersøkelsen) mente at forskningsformidling i media er viktig og de fleste hadde også egne erfaringer med å for eksempel bli intervjuet av journalister om forskningen sin. Det var også en mindre andel som hadde frustrerende opplevelser med journalistisk formidling av forskningen sin i media og over halvparten var demotiverte av at journalister jakter på sensasjoner.

For å finne ut litt mer om hva som ligger bak forskernes motivasjon for å formidle i media, og hvordan og hvorfor de delvis er skeptiske til journalistisk formidling, gjorde vi en intervjustudie av et strategisk variert utvalg av forskerne som hadde svart på spørreundersøkelsen.

Funnene i denne intervjustudien var overraskende entydige. Forskerne mente alle sammen at mye av forskningen er viktig å formidle gjennom media. Hovedmotivet bak å snakke med journalister var at når forskerne mente at forskningen deres er relevant for noen eller noe i samfunnet, så er det også maktpåliggende å få formidlet funnene ut i samfunnet, slik at forskningen kan komme til nytte.

De fleste hadde flest positive erfaringer med å bidra til medieoppslag om forskningen sin, og det var også stor enighet om at dyktige journalister kan popularisere forskningen bedre enn forskerne selv. Samtidig var denne sterke motivasjonen også grunnen til at flere av forskerne hadde opplevd frustrasjoner når forskningsresultatene hadde kommet skjevt ut og bakgrunnen for at de trass i flest positive opplevelser med journalistisk formidling, stadig opplevde nervøsitet i forbindelse med å bli intervjuet og i påvente av at saken skulle bli publisert. Flere forklarte med erfarte eksempler hvordan skjeve fremstillinger av forskning kan ødelegge nytten av forskningen og i verste fall forverre situasjonen for en uskyldig tredjepart som forskningen dreide seg om.

Studien vår reiste også noen nye, interessante spørsmål om forskningsformidling. Flere forskere følte seg presset og lokket til å formidle forskningsresultater gjennom media, både utenfra av journalister og innenfra fra ledelse ved forskningsinstitusjonene eller oppdragsgivere, som Norges forskningsråd, men de opplevde at her var hovedmotivene og målene andre enn forskernes. Ledelsen og oppdragsgivere ble gjerne oppfattet som mer opptatte av merkevarebygging og antallet medieoppslag enn kvaliteten og nytten av dem.

Kan det være at forskerne har et viktig poeng her? Kan det tenkes at forskningsmyndigheter både sentralt og lokalt i institusjonene er for opptatt av å telle og måle omfanget av forskningsformidling og for lite opptatt av å måle hvordan funnene blir formidlet og ikke minst, forstått og brukt i ettertid? Og hva kan vi i så fall gjøre med det?

Referanser:

Carlsen, B., Müftüoglu, I. B., & Riese, H. (2014). Forskning i media-Forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer. Norsk medietidsskrift, 21(03), 188-208.

Carlsen, B., & Riese, H. (2016). High Stakes. Nordicom Review, 37(1), 85-99.