Det er grunn til å anta at det er flere som jobber med «forskningskommunikasjon» i dag enn noen annen gang i verdenshistorien. Én av grunnene til det er at forskningens status i vår tid synes noe utfordret. Vitenskapen «avkrever ikke […] lenger automatisk respekt», skriver vitenskapssosiologen Stephen Hilgartner (2000: 4); med andre ord er det ikke lenger slik at de som snakker på vegne av vitenskapen i offentligheten nødvendigvis blir hørt eller likt eller trodd av sitt publikum. Følgelig – eller slik tenker i alle fall mange – trenger vi mer og bedre forskningskommunikasjon, for å sikre at forskningen kommer frem, men også for å sørge for at den altså blir hørt og likt og trodd. Dermed oppstår behovet for en egen stand av kommunikasjonsfolk ved forskningsinstitusjonene, samt journalister og andre nyhetsfolk som sysler med forskningsstoff (slik som Forskning.no). Dette er folk som avletter byrden med å kommunisere fra forskningen, og som også (bokstavelig talt) profesjonaliserer denne kommunikasjonen.

Fremveksten av «forskningskommunikatørene» som yrkesgruppe er på mange måter en bra ting. Samtidig har deres inntreden gitt begrepet «forskningskommunikasjon» et mer sammensatt meningsinnhold. Den største floken består i at begrepet nå viser til henholdsvis en praktisk og en teoretisk/akademisk virksomhet, som faktisk er mer ulike enn man skulle tro.

For å sortere i denne begrepsbruken, samt for å gi leseren et hint om hva hun har i vente på denne bloggen, følger derfor her et forsøk – i form av to definisjoner – på å skille kanel og kardemomme, altså forskningskommunikasjon som en praktisk virksomhet (forskningskommunikasjon1) og forskningskommunikasjon som et akademisk felt (forskningskommunikasjon2):

Forskningskommunikasjon1 (forskningskommunikasjon som praksis)

I den første betydningen viser forskningskommunikasjon til det å gjøre forskning kjent, relevant og brukbar for andre enn forskere. De som jobber med forskningskommunikasjon i denne betydningen er «kommunikatører»ved universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner, samt ved andre steder hvor man frem- og viderebringer forskning. I tillegg jobber en del journalister, redaktører og andre som har sitt virke i mediene med forskningskommunikasjon i denne betydningen.

Forskningskommunikasjon2 (forskning på forskningskommunikasjon)

I den andre betydningen viser forskningskommunikasjon til et tverrfaglig akademisk forskningsfelt (og er en forsøksvis oversettelse av det engelske begrepet science communication). I dette feltet forsker man på betingelsene for, utøvelsen av, og resultatene av hvordan forskning kommuniseres. Med andre ord tar forskningen på dette feltet for seg langt mer enn bare «hvordan få forskningen ut». Sentrale fag på dette feltet er historie, sosiologi, retorikk, medie- og kommunikasjonsfag, men også informatikk, organisasjonsstudier, antropologi, statsvitenskap, m.fl. bidrar til forskningen.

Formålet med denne bloggen – og følg godt med nå... – er å drive forskningskommunikasjon1 om forskningskommunikasjon2. Med andre ord skal vi kommunisere til et publikum som ikke selv er forskere om forskningen på forskningskommunikasjon. Jeg tør mene at dette er mangelvare. Svært mye forskningskommunikasjon1 er snever og funn-basert, av typen: «Norske forskere har funnet svaret på kreftgåten»; «Så mange glass rødvin kan du drikke hver dag»; «Et høyt antall håndjagere avverger prostatakreft», osv. Konteksten rundt slike forskningsfunn, om det nå gjelder økonomiske og politiske føringer, metodiske vanskeligheter, mislykkede forsøk, eller mer generelt, forskningstradisjonen som går forut for selve funnet, anses gjerne som sekundært.

Jeg mener at kommunikasjonspraktikerne i forskningssektoren bør interessere seg langt mer for slike faktorer, og at de bør rapportere mer om disse omkringliggende forholdene til sine lesere. For mens det å melde om forskningsfunn ikke nødvendigvis bidrar særlig til å styrke tilliten til forskningen, kan det å fortelle om forskningens metoder og virkemåter kanskje gjøre vanlige folk bevisst på hvorfor forskning er viktig og hvordan den er spesiell.

Hvis leseren nå synes jeg polemiserer for voldsomt med kommunikatører og forskningsjournalister, kan det nok være noe i det. Men la meg så – som god forsker – forsøke å se saken også fra den andre siden. For om det er mangt og meget som har med forskning å gjøre som kommunikatører og forskningsjournalister ikke ser ut til å bry seg om, har forskerne på dette feltet – altså vårt – virkelig ikke evnet å gjøre seg nyttige for disse praktikerne. For å si det rett ut: Mange som forsker på forskningskommunikasjon har ikke vært særlig opptatt av å informere forskningskommunikasjon som praksis. Og dette er i sannhet et paradoks, for om det er noe vi vet skaper mistillit til forskere, så er det at forskerne har hatt en tendens til å sette seg godt til rette i elfenbenstårnet. Ekstra paradoksalt er det selvfølgelig at man finner en slik avsondret, høyakademisk holdning også blant dem som forsker på forskningskommunikasjon. Så om forskningskommunikatører bør interessere seg for mer enn bare forskningens «funn», bør forskere på forskningskommunikasjon interessere seg for hvordan forskningen deres kan gjøres nyttig for praktikere.

For ordens skyld er dette ikke bare synsing. Det finnes faktisk forskning på forholdet mellom forskningskommunikasjon1 og forskningskommunikasjon2, og den finner nettopp at forholdet er heller dårlig (Miller 2008). De som kommuniserer forskning og de som forsker på forskningskommunikasjon … vel, de kommuniserer ikke særlig godt med hverandre. Slik kan vi av åpenbare grunner ikke ha det. Om vi med denne bloggen kan bidra til å trekke forskningskommunikasjonens teori og praksis nærmere hverandre, vil vi ha lykkes med noe.

Referanser:

Hilgartner, Stephen (2000) Science on Stage: Expert Advice as Public Drama. Stanford University Press.

Miller, Steve (2008) «So Where’s the Theory? on the Relationship between Science Communication Practice and Research», i Cheng et al. (red.) Communicating Science in Social Contexts. Springer, ss. 275-287.