IFoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
IFoto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Ta til kommentar­feltene, medforskere!

Publisert

De siste årene har forskere, journalister, politikere og andre – tør man si «eliter»? – blitt grepet av særegen angst over hva vanlige folk kan få seg til å mene og tro. Etter sigende lever vi nå i «post-sannhetens» æra, en tid der populistiske politikere kaster om seg med «alternative fakta», samtidig som de anklager de etablerte mediene for «falske nyheter», mens godtroende velgere sluker det oppdiktede budskapet som om det var bacon. Tendensen forverres visstnok av de sosiale mediene, som skaper «ekkokamre» og «filterbobler», som gjør at folk ikke lenger må omgås andre oppfatninger enn sine egne, og hvor mange av dem følgelig graver seg stadig lenger ned i vrangforestillinger og konspirasjonsteorier.

Hvor mye av denne analysen som faktisk stemmer, vil jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Uansett kan det nå være grunn til å spørre seg: Gitt at det noe i disse påstandene, hva kan vi – forskere, journalister, politikere, osv. – gjøre med det?

Jeg har et forslag, men først tror jeg vi trenger å vite noe om hvorfor så mange reagerer så negativt på tendensene jeg skisserte over. Det hele kan jo ses i et mer positivt lys. Man kan for eksempel påpeke at mange kommer til orde i dag som ikke gjorde det tidligere. Om man har et åpent sinn, vil man kunne mene – med vår nylige gjest, Steve Fuller – at vi nå er vitne til en demokratiseringsprosess, der ekspertenes eksklusive eiendomsrett til «kunnskap» utfordres, og hvor eiendommen isteden blir fordelt på et langt større antall mennesker.

Når mange av oss likevel reagerer på disse tendensene, tror jeg det har noe å gjøre med at vi mener at vi vet bedre. For ordens skyld er det fullt mulig å mene at flere bør komme til orde og samtidig at vi vet bedre enn mange av disse flere. Fra en forskers ståsted ville det vært rart om det ikke var sånn, for hva skulle vi vel med forskning om forskeren ikke visste bedre enn hvem som helst andre? Og hvis det ikke var tilfelle, hvorfor skulle skattebetalerne fortsette å finansiere dumskapen?

Men hvis noe av reaksjonen mot «kunnskapsdemokratisering» kommer av at vi mener vi vet bedre, betyr ikke det at vi er forpliktet til en viss innsats for å motarbeide det vi mener er vrangforestillinger og konspirasjonsteorier? Jeg skal ikke underslå at vi gjør noe. Mye av det som sorterer som «forskningskommunikasjon» kan regnes som forsøk på å motarbeide det som fra en forskers ståsted er uinformert. Men i mange sammenhenger gjør vi påfallende lite for å virke som motstemmer.

Ikke minst gjør vi svært lite for å motarbeide vrangforestillinger og konspirasjonsteorier i kommentarfelt og sosiale medier. Faktisk er det enda verre enn som så. Er du forsker, er sannsynligheten stor for at du på et tidspunkt har fått rådet: «Hold deg for all del unna kommentarfeltene». Mange forskere ser ut til å føle en viss avsmak ved tanken på å skulle delta i kommentarfelt. «Det er nytteløst», sier vi gjerne. «Det tar sånn tid»; «De er gærne, dem man møter der»; «Jeg mistenker at de er arbeidsledige, de fleste av dem, så de kan jo holde på hele dagen.» (For ordens skyld har jeg hørt alle disse påstandene fra forskerkolleger).

Jeg mener denne holdningen er både uansvarlig og selvmotsigende. Den er uansvarlig fordi det å delta i slike samtaler også må regnes som forskningskommunikasjon. Mer generelt bør vi forstå det å delta i kommentarfelt og sosiale medier som bidrag til en opplyst samtale – og det er del av mandatet til både forskere, journalister og, til dels, politikere. Om vi vender oss bort fra disse rommene, tar vi ikke vårt demokratiske ansvar på alvor. Holdningen er dessuten selvmotsigende, for hvis man vil ha bukt med spredningen av vrangforestillinger og konspirasjonsteorier, må jo noe stå imot og tilbakevise dem. Og hvis ikke vi skal gjøre det, hvem skal da gjøre det?

Motstanden mot å delta i slike rom – samtidig som man mer enn gjerne skriver essays for sine fag- og meningsfeller i Morgenbladet – er en form for snobberi som vi vil komme til å få i fleisen. En slik motstand er det samme som å sette seg til rette i kokongen, låse seg inn på toppen av elfenbenstårnet, og det hjelper verken oss eller den offentlige samtalen.

Det er derfor jeg mener vi – vi som mener vi vet bedre – må begynne å yte mer, ta på oss en større del av ansvaret. Jeg har et konkret forslag, og det er at vi etablerer en forskningskommunikativ norm som sier at forskning jevnlig skal kommuniseres i alle kanaler, også dem vi frem til nå har skydd som pesten. Vi kan operasjonalisere denne normen ved å sette av, la oss si, en time i uken til å delta i diskusjoner i kommentarfelt eller sosiale medier. Så vidt jeg vet, finnes det per i dag ingen mulighet for å loggføre slike bidrag i forskningsdokumentasjonssystemer som Cristin, men har kan man være kreativ. (I Cristin finnes for eksempel kategorien «Informasjonsmateriale/Briefs» og «Informasjonsmateriale/Nettsider (opplysningsmateriale)»).

Alle som synes dette forslaget har noe for seg, kan finne inspirasjon hos sosialantropologen Thorgeir Kolshus, som gjennom et uformelt «kommentarfeltarbeid» for noen år siden ble klokere både på seg selv og sin stand, samt på dem som «holder på hele dagen» i kommentarfeltene. Ikke minst brukte han anledningen til å reflektere klokt over hvordan privilegerte menn som ham selv skiller seg fra de «mindre privilegerte menn» han typisk møtte i kommentarfeltene.

Jeg mener altså at vi bør se Kolshus’ bidrag som forbilledlig, i helt bokstavelig forstand. Vi bør bruke ham som et forbilde, og gjøre kommentarfeltarbeid til en del av vår faste forskningskommunikative praksis. For det er ikke noen annen måte å bekjempe vrangforestillinger og konspirasjonsteorier på enn å, vel, bekjempe dem.