I skuffen på kopirommet ligger svarte, blå og røde penner. Jeg kommer rett fra postdoktorstilling ved University of the Witwatersrand (Wits) i Johannesburg, og er vant til å kjøpe pennene mine selv. Riktignok kunne jeg få refundert utgiftene (minus skattefradrag) til skrivesaker bare jeg tok vare på kvittering, hadde driftsmidler igjen og orket å gå gjennom refusjonsprosessen. Nå har jeg imidlertid blitt postdoktor ved Universitetet i Bergen, og her kan jeg altså (innenfor rimelighetens grenser) hente de pennene jeg trenger. Postdoktorer i forskjellige deler av verden kan ha svært ulik status og arbeidsforhold. En studie av forholdene ved fem amerikanske institusjoner i 2016-2017 viste at enkelte jobbet 100 timer i uka eller opplevde at navnet deres ble fjernet fra publikasjoner eller resultater. Jeg lurer på om disse sakene representerer ytterpunkter, og har aldri opplevd slikt selv. Likevel er det store forskjeller mellom kontraktsforhold og forventninger til ansatte i Sør-Afrika og Norge. Noen av disse forskjellene, som penner på kopirommet eller stadig servering av rooibos-te, har jeg ikke tenkt så mye over. Til gjengjeld har jeg brukt tid på og måttet finne ut av andre ting. Kontrakten min i Johannesburg tilbød for eksempel kun fire måneders svangerskapspermisjon uten lønn. Verten min ga meg derfor tillatelse til å jobbe hjemmefra i 10 måneder, med mer vekt på «hjemme» enn «jobbe». Slike avtaler er det nok ikke like stort rom for i Norge, men her har man til gjengjeld barnehager som er innstilt på at foreldrene jobber hele dagen. I Johannesburg måtte jeg betale ekstra for at barnet skulle være i barnehagen etter lunsj, da systemet fremdeles forventer at mor eller barnepike kan ta seg av barnet om ettermiddagen. Jeg er spent på hva ellers overgangen til norsk arbeidsliv innebærer i praksis.

Overgangen til Norge medfører andre utfordringer, som lag på lag med klær, som ikke er lett for treåringen som hittil har bodd i Afrika. Flere lag med klær var kanskje viktig også for de første menneskene som kom fra Afrika til Eurasia. Noen forskere mener de ikke kunne kontrollere og produsere ild, og at det var klær og stoffskifte som holdt dem varme. En studie av DNA hos hodelus og kroppslus, publisert i 2011, antydet at kroppslus utviklet seg for ca. 170 000 år siden. Dette har igjen blitt tolket som at klær var i bruk da, men vi vet ikke så mye om hvordan de ble laget. Utvikling av synåler har imidlertid vært tema for Francesco d’Errico, som er professor II ved SapienCe hvor jeg nå jobber. Sammen med en forskergruppe publiserte han nettopp en studie som antyder at synåler av bein ble oppfunnet i Asia for ca. 42 000 år siden. Kanskje brukte man andre redskaper og teknikker til å lage de første klærne.

Jeg er interessert i hvordan tidlige mennesker holder seg varme, men fokuserer på ilden og ikke klærne. Blant annet har jeg undersøkt hvordan tidlige moderne mennesker kan ha brukt oppvarmet stein i matlaging. Jeg har gjort ildeksperimenter for å finne ut hva som skjer med kvartsitt i et bål, og skal også bruke eksperimentell arkeologi for å undersøke ildteknologi og matlaging i det nye prosjektet mitt. Nå sitter jeg og planlegger nye eksperimenter og artikler, og lager tankekart og prosjektplaner. En likhet mellom arbeidsstart i Sør-Afrika og Norge er at ny PC må innom IT-avdelingen for klargjøring. Det betyr at jeg har jobbet dels på lånt PC, dels på papir den første tida. Og da er det jo bra med fri tilgang til pennene på kopirommet.