Ser du Norge fra et flyvindu vil du se et landskap som ser ut til å være dekket av innsjøer, fjorder, fjell og skog – en god del skog. Høyt oppe er de fleste detaljer skjult. Likevel er det akkurat detaljene som betyr noe. Skogen er et sammenvevd og finmasket system, der de ulike artene som lever der betyr noe for at helheten skal fungere. 

Vi mennesker er også avhengige av dette systemet. Ikke bare fordi skogen gir oss renere luft, varme, nye medisiner og fungerer som buffer mot skred og flom. Dette fine nettverket av arter gir oss også naturopplevelser som bidrar til helse og velvære. FN’s internasjonale skogdag den 21. mars er en god anledning til å feire dette.

Skogen forebygger og gjenoppbygger

Det er en økende interesse for naturens helsefremmende betydning. Nærnaturen, eller kanskje vi kan kalle det hverdagsnaturen, er en foretrukken arena for fysisk aktivitet og bevegelse og et viktig rekreasjonsområde for alle generasjoner. Ikke minst får vi frisk luft, og noe av det fascinerende med skogen er at trærne slipper ut fytonsider, som er deres egen beskyttelse mot insekter og andre mikroorganismer. Når vi går i skogen og puster inn dette stoffet, styrker det også immunforsvaret vårt. 

Samtidig er naturen også et sted å finne ro, hvile og en pause fra hverdagslivets krav og forventninger. «Skogen har fått ta emot många tårar», skriver Gunilla Halldén, og i vanskelige perioder i livet er skogen omtalt som et sted hvor man kan komme som man er. Trærne dømmer ingen og det er en økende bevissthet rundt hvordan skogen kan bidra til lindring av stress, utbrenthet og regulering av følelser. De gamle trærne, røttene og steinene har blitt beskrevet som å gi en følelse av noe konstant og håndfast i en ellers omskiftelig og uforutsigbar verden.

For mange her i Norden vekker (bar)skogen minner fra barndommens lek. Det er områder som har vært formende for hvem man er, og det er områder som blir forbundet med trygghet og tilhørighet. Tilbake til flyvinduet, så ligger magien i de små sanselige detaljene; i følelsen av underlaget mot føttene våre, i fraværet av «by-lydene» som gjør at du hører den lille bekken der den renner, i lukt av myr og kvae. Til sammen gir de sanselige opplevelsene en anledning til å senke skuldrene, puste, til å koble på kroppen (Trangsrud et al., 2020).

Solastalgia – når tapt skog blir til tapt hjem

Kanskje også på grunn av forholdet til hverdagsnaturen og denne følelsen av at den gjør oss godt, så kjempes det nå små og store kamper rundt i Norges land nettopp for å beholde nærskogen. Arealendringer og det som kan kalles bit-for-bit nedbygging av natur utgjør, ikke bare den største trusselen mot naturmangfold i Norge, det utgjør også en folkehelsetrussel (IPBES, 2019). Når landskapet vi lever i endres, for eksempel når skogen flatehogges, opplever folk sorg og maktesløshet. En sorg over tapte muligheter til å tilbringe tid i den skogen man pleide, en sorg på vegne av økosystemene, og et manglende språk for å uttrykke det man føler (Nesbakken et al., 2024). 

Solastalgia er et begrep som brukes for å forklare hvordan stedstilknytning henger sammen med fysisk, psykisk, emosjonell og sosial helse, og hvorfor folk opplever uro og sorg når et landskap de er knyttet til endres eller forringes. Mens noen tar opp kampen, føler andre på en maktesløshet. Og når folk blir stående på hver sin side av konflikten, der noen «ofrer alt» i kampen for å bevare et naturområde risikerer vi at både familier og naboskap går i oppløsning (Bjørlykhaug & Johannessen, 2024; Helseth et al., 2023).

Vi er på god vei til å sage over den greina vi selv sitter på

Flere forskere peker på at vi har fjernet oss fra naturen, og at vår manglende forståelse for sammenhengene fører til at vår relasjon til naturen har endret seg. Skogene våre ses i stor grad på som en (utømmelig) ressurs som kan utnyttes, og det foregår i et tempo og omfang som innebærer at vi er på god vei til å sage over den greina vi selv sitter på. For barndommens skog er ikke bare gode minner om lek og dannelse, den fungerer også som et referansepunkt for hva vi ser som «skog». Gitt vår relativt beskjedne tid her på kloden er farene for det vi kaller endringsblindhet, at vi med utgangspunkt i egne erfaringer ikke får med oss endringer som finner sted, stor. 

Til tross for at hensynet til folkehelse i arealsaker er godt forankret lovmessig, treffes det i stor grad beslutninger om arealbruk uten at man har kunnskap om helsekonsekvenser av dette. Utfordringen er at når tilgang og tilgjengelighet til natur reduseres så rammer det ikke befolkningen likt, men kan tvert imot bidra til å forsterke sosiale forskjeller. Den økologiske krisen vi står overfor medfører at i noen områder kommer hensyn til biologisk mangfold, truede arter og sårbare økosystemer i konflikt med friluftsliv og naturopplevelser. Vi har nå satt oss selv i en situasjon der vi i tillegg fortsetter å bygge ned natur, noe som potensielt vil påvirke hvor, hvordan og hvem som vil ha mulighet å drive friluftsliv i fremtiden. Forvaltning av skogene våre henger med andre ord tett sammen med (forvaltning av) folkehelse.

«Woodshedding» som strategi i hverdagen

Ikke så rent sjelden når folk beskriver sorg, sinne og frustrasjon over nærskogen som hogges, blir det møtt med hoderisting og avfeid som naivt. Naturopplevelsesverdier, biodiversitet, og dette litt større som er vanskelig å sette ord på, taper i kampen mot økonomisk rasjonalitet og markedsverdier. Likevel viser en økende samling av forskning og litteratur at mange har et nært forhold til skogen. 

«Woodshedding» er et begrep som opprinnelig har blitt brukt om musikere som trekker seg tilbake (til skogen) for en periode for å jobbe uforstyrret. Begrepet har blitt lånt innen psykisk helse-feltet for å nettopp beskrive en strategi for å håndtere vanskelige perioder, hvor det å bare være «deg og skogen» kan gi tiltrengte pauser i hverdagen og tid til å komme seg. Samtidig kan en tur i skogen være en anledning til å oppleve noe sammen, en slags «woodshedding» for hele familien, der tempoet endres, tiden styres av noe annet enn klokka og hverdagslige gjøremål settes på pause.