Mange av oss tar det for gitt at flere må stå lenger i arbeid i årene som kommer. Vi lever lenger, andelen eldre øker, og presset på velferdsstaten blir større. I Norge har både pensjonsreformer og politiske prosesser de siste årene pekt i samme retning: 

Vi ønsker lengre yrkesliv. Samtidig viser tall at under halvparten av 65-åringer er i arbeid, og at andelen er langt lavere blant 70-åringer. Det forteller oss at det finnes et gap mellom det samfunnet ønsker, og det mennesker faktisk gjør.

Arbeidshelse sent i yrkeslivet

En ting er å lage ordninger som gjør det økonomisk mer attraktivt å jobbe lenger. Noe annet er å forstå hvordan det faktisk oppleves å stå i arbeid sent i yrkeslivet i en tid preget av digitalisering, omstilling og høyere tempo. 

Vi kan ikke bare spørre hvordan vi får folk til å bli. Vi må også spørre hva som gjør at de har lyst til det og har helse til det.

Når vi diskuterer senkarriere og pensjon, blir debatten ofte veldig strukturell. Den handler om pensjonssystem, aldergrenser, insentiver og behovet for arbeidskraft. Alt dette er viktig. Men det er også noe som mangler.

Kvaliteten på arbeidslivet

Vi snakker for lite om kvaliteten på arbeidslivet i årene før pensjonering. Et lengre arbeidsliv kan ikke bare måles i antall år. Det må også vurderes ut fra om arbeidshverdagen er bærekraftig for den enkelte. Er jobben meningsfull? Oppleves den som håndterbar? Gir den energi eller tapper den? Er det mulig å tilpasse arbeidet når behov, kapasitet og livssituasjon endrer seg? 

For mange seniorer er dette også tett knyttet til livet utenfor jobb. Tid med partner, familie og barnebarn, mulighet for frivillighet, behovet for overskudd og restitusjon og ønsket om å beskytte tiden utenfor arbeid kan få større betydning. 

I et arbeidsliv som for mange er blitt mer grenseløst, digitalt og intenst, blir samspillet mellom arbeid og fritid derfor stadig viktigere.

Overgangsfasen til pensjon undervurderes

En annen ting vi ofte forenkler, er selve overgangen til pensjon. Vi snakker gjerne om pensjonering som om det er et tydelig valg som tas på et bestemt tidspunkt. 

I virkeligheten er det ofte en prosess som utvikler seg over tid. Tankene om å trappe ned eller slutte kan starte mange år før man faktisk går ut av arbeidslivet. 

Underveis påvirkes vurderingene både av forhold på jobb og av livet utenfor jobb, forhold som kan styrke eller svekke motivasjon, energi, helse og evnen til å stå lenger i arbeid.

Det betyr at vi forstår for lite hvis vi bare ser på «sluttpunktet». Skal vi forstå hvorfor noen ønsker å fortsette og andre ønsker å gi seg, må vi se på hvordan denne prosessen utvikler seg over tid. Vi må forstå hvilke forhold som trekker mennesker nærmere arbeidslivet, og hvilke som gradvis trekker dem bort fra det.

Flere må stå lenger i jobb - men hvordan?

Det er lett å si at flere må stå lenger i jobb. Det er langt vanskeligere å forstå hva som faktisk skal til for at det skal være mulig. Nettopp derfor trenger vi mer kunnskap om hva som former motivasjon og arbeidsevne, og dermed også ønsket om å fortsette i arbeid hos eldre arbeidstakere.