Sosial isolasjon og ensomhet er definert som et folkehelseproblem, og særlig utsatte grupper som opplever dette er personer med demens og personer med rusrelaterte og psykiske lidelser. 

Tema for FNs internasjonale dag for idrett for fred og utvikling i 2025 er «Leveling the Playing Field: Sport for Social Inclusion», og i dette blogginnlegget vil vi vise frem to viktige eksempler på fotball som en sosial inkluderingsarena for disse sårbare gruppene og hvor forskningsmiljøer på USN har vært sentrale i evalueringsarbeidet.  

Gatefotball for personer med rusrelaterte og psykiske lidelser

Gatefotball er et lavterskeltilbud for personer med rusrelaterte og psykiske lidelser, og det er et «kom-som-du-er»-tilbud. Det eneste kravet er at du ikke kan være ruset når du er på trening eller i kamp. 

Dette blir dermed en arena med trygge rammer som tilrettelegger for faste rutiner, regelmessig og meningsfull aktivitet, og opplevelse av mestring (les mer om gatelagsmodellen på Fotballstiftelsen.no). 

Ved USN har særlig forskningssentrene Senter for psykisk helse og rus og SESAM vært aktive i evaluering av gatefotball som del av recovery. 

Viktige funn fra disse studiene inkluderer følgende:

1) Gatelagsfotball er mer enn lek med ball, særlig løftes sosial inkludering gjennom vennskap på og utenfor banen frem som en faktor som har gitt flere deltakere et nytt liv. 

2) Selve fotballtreningene bidrar til at spillerne kan dele erfaringer og lære av hverandre, og de kan forstå seg selv om sitt eget liv på en ny måte. 

3) Særlig interessant er også funnet om trenernes rolle som forbilder, omsorgspersoner og fasilitatorer for deltakernes egne recoveryprosesser.  

4) Gatelagsfotball er et godt ettervernstilbud som bidrar til håp om en tilværelse med verdighet og selvbestemmelse. Dette funnet står i kontrast til erfaringer fra andre ettervernstilbud innen helse- og velferdstjenestene, hvor utfordringen har vært at tjenesten skaper en fremmedgjøring og stigmatisering.

For mer informasjon om disse prosjektene, anbefales delrapport og sluttrapport fra prosjektet «Recovery på banen».

Gåfotball for personer med demens

Gåfotball er et lavterskeltilbud for personer over 40 eller 50 år som ikke kan spille vanlig fotball lenger, og i 2023 startet Flint fotball i Tønsberg opp en gåfotballgruppe spesielt tilpasset for personer med demens. 

Dette var det første pilotprosjektet i Norge, og prosjektet var et samarbeid mellom Nasjonalforeningen for folkehelsen, Flint fotball, Tønsberg kommune, Demensforeningen i Tønsberg og Færder, og USN. 

Pilotprosjektet mottok støtte fra Stiftelsen Dam. 

Viktige erfaringer fra prosjektet har blitt delt både på USNs Forskningstimen, og i en podcastepisode av Trenerstudenten, og de kan oppsummeres som følger:

1) Erfaringene med organiseringen av tilbudet tilsier behov for samarbeid mellom kommune, klubb og gjerne demensforening - en klubb kan ikke klare alt dette alene!

2) Det må være nok frivillige trenere og kafemedarbeidere, hvis det for eksempel er 12 spillere så bør det være ca 16 frivillige. Dette krever et stort apparat, men til gjengjeld opplever de frivillige at de blir godt ivaretatt og at det er enkelt å bidra når de har mange medfrivillige å støtte seg på.

3) Personer med demens kan klare mer enn du tror, fysiske og mentale ferdigheter blir bedre, og de kan faktisk lære nye ting! Frivillige trenere bør derfor bruke de velkjente treningslæreprinsippene om tilpasning, variasjon og progresjon i treningsøktene.

4) Pårørende opplever dette som et reelt tilbud som også gir emosjonell avlastning, og det oppleves som et viktig tilbud for menn med demens.

5) Deltakelse i gåfotball gjør at spillerne har interessante historier å fortelle, og det kan skape mer samhold og tilhørighet med for eksempel barnebarn. Aktiviteten virker dermed sosialt inkluderende også utenfor fotballbanen.

Hvilken kompetanse får helsepersonell om idrett og tilhørighet i utdanningene sine?

Kunnskap om de positive erfaringene med både gatelagsfotball og gåfotball er viktig for personell som jobber i helse-, omsorgs- og velferdstjenestene, men det er uklart hvor mye ulike profesjonsutdanninger vektlegger denne kunnskapen i studieprogram og i pensum. 

Vi vil derfor også bruke Verdensdagen for fysisk aktivitet og FNs internasjonale dag om idrett for fred og utvikling som oppfordring til alle utdanninger innen helse-, sosial- og idrettsfag om å integrere denne kompetansen i sine utdanninger. 

Vil vi ha endringer i fremtidens helse- og velferdstjenester, så starter det med studentene!