Kunnskapsbasert praksis har blitt et mantra i helsevesenet. Samtidig ser prioriteringer ut til å være mer styrt av ressursknapphet enn evidens. Når rusbehandling nedprioriteres til fordel for kortsiktige innsparinger, står vi overfor et paradoks: Vi vet hva som virker, men velger det motsatte.

Kunnskapsbasert praksis er helsevesenets ledestjerne – i teorien.

Begrepet kunnskapsbasert praksis har fått en sentral plass i helsevesenet. Det betyr at behandlingen skal basere seg på forskning, bruker- og klinikererfaringer, og systematiske evalueringer av metoder som gir best mulig utfall for pasienten. 

På rusfeltet er det et uttalt mål at regjeringens ruspolitikk skal være kunnskapsbasert. I tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) innebærer det langvarig, koordinerte behandlingsforløp med en individuell tilnærming, hvor den enkelte støttes i sin personlige prosess med å skape gode rammer for et meningsfylt liv.

Det paradoksale er at samtidig med et ønske om å satse på kunnskapsbasert praksis, endres tjenestene i en retning av mer kortsiktige løsninger. Prioriteringer ser ut til å være styrt av ressursknapphet istedenfor evidens. 

Nedleggelse av rusbehandling i strid med faglige råd

I starten av januar 2023 ble ordningen om fritt behandlingsvalg avviklet. Det ble etterfulgt av en anbudskonkurranse i Helse Sør- Øst som medførte store endringer på rusfeltet. En reduksjon av antall døgnplasser innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling har funnet sted både i offentlig og ideell sektor. Flere rusinstitusjoner har måttet legge ned.

Veletablerte rusinstitusjoner som Stensløkka ressurssenter, Tyrili, Fossumkollektivet, Solliakollektivet og Valdresklinikken med flere, har måtte legge ned driften helt eller delvis. Landets eneste rusbehandling for kvinner, Arken kollektivet, står fortsatt i fare for nedleggelse.

Noe av det disse institusjonene har hatt til felles var sterke fagmiljøer bygd opp over lang tid. Tilnærmingen var helthetlig og individualisert med en målsetting om å hjelpe brukere til selvstendige og meningsfulle liv. Ofte med krav om sosial integrasjon og deltakelse i skole eller arbeidsliv.

Fellestrekket var en grunnleggende forståelse for at omfattende avhengighetsproblematikk kan ta flere år å arbeide seg ut av.

Viktig med nok tid i behandling

Tilstrekkelig behandlingstid tilpasset den enkelte pasient sitt behov er essensielt for å kunne jobbe med rusavhengighet og underliggende problematikk. Flere studier, erfaringer fra brukere og fagfolk løfter frem betydningen av å ha nok tid i rusbehandling som helt sentralt for å kunne oppnå gode behandlingsutfall og varig endring (Hagen et al. 2017; Pettersen et al. 2019; Rusfeltets hovedorganisasjon, 2024). 

Til tross for et faglig kunnskapsgrunnlag er den den øvre rammen på oppholdstid i døgnbehandling for rusavhengighet redusert fra 12 til 9 måneder (Rus og Samfunn, 2025). Det er fortsatt behovet til den enkelte pasienten som skal legge føringer for behandlingen og behandlingslengde, men i praksis settes behandlingsinstitusjonene i en squeeze. 

De skal ivareta den enkelte pasients behov for behandling og samtidig møte myndighetenes krav om effektivitet med nedkorting av ventelister og en forventet gjennomstrømming av pasienter.

Når krav om effektivitet og kostnadskutt får overstyre kunnskapsbasert praksis prioriteres kortsiktige kostnadsbesparelser og mål, fremfor lengre behandlinger og varige behandlingsresultater. 

På papiret kan det se effektivt ut med flere avsluttede behandlingsforløp og lavere utgifter per pasient, men i realiteten kan det bety at mange får et utilstrekkelig tilbud. Det gir en økt fare for tilbakefall til rus og kriminalitet, reinnleggelser og overdoser som ytterste konsekvens.

Kostbart for den enkelte og samfunn

Det er store menneskelige kostnader knyttet til problematisk rusbruk for den enkelte, pårørende og storsamfunnet. I april 2025 var det registrert 391 narkotikautløste dødsfall i dødsårsaksregisteret og 400 estimerte alkoholutløste dødsfall (Folkehelseinstituttet, 2025).

De samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til rusproblemer utgjør flere milliarder hvert år. Utgifter knyttet til helsevesen, politi- og rettsvesen, tapte arbeidsinntekter og sosiale tjenester er betydelig. 

I tillegg kommer indirekte kostnader som tapt produktivitet, økt sykefravær og redusert livskvalitet for brukere og deres pårørende (Meld. St. 5. (2024- 2025)). Vi vil kunne spare samfunnet for store summer og individene det gjelder for mye lidelse ved hjelpe dem ut av rus og kriminalitet.

Kunnskap først- også når det koster

For at rusbehandling skal bli kunnskapsbasert igjen må det satses langsiktig på fagmiljøer og forskning. Klinikere og fagfolk må få tid og ro til relasjonsskapende arbeid med pasienter og mulighet til veiledning og faglig påfyll. Pasienter og brukere må få tiden de trenger til endring. 

Rusbehandling handler om å fremme livskvalitet og funksjonsevne, i tillegg å redusere rusbruk. For å få til dette er nok tid i behandling helt sentralt. Hvis vi mener alvor med en kunnskapsbasert rusbehandling, må vi sette kunnskapen først- også når det koster.