Sykehusenes evne til persontilpasset behandling er viktig, men det handler først og fremst om kompetansen hos helsepersonell, pårørende og fellesskapet. Det handler også om motet til å satse på forebygging og omprioritere ressurser.

Når lederne for de norske universitetssykehusene spør hva vi gjør med de skrøpelige eldre, svarer de tidlig identifisering med felles verktøy og økt kunnskap om skrøpelighet. Vi er enige, men oppfordrer også utdanningsinstitusjonene til å sikre nødvendig kompetanse om forebygging og identifisering av skrøpelighet i alle utdanninger som retter seg mot arbeid med eldre.

Tverrsektorielt krafttak

Tilnærmingen til skrøpelige eldre skal være tverrfaglig. Forebygging og tidlig identifisering av skrøpelighet er viktig kompetanse for alle som jobber med eldre, enten det er fysiske, kulturelle eller sosiale aktiviteter. Private og frivillige organisasjoner er derfor helt sentrale i dette arbeidet. 

Strukturer for samhandling mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene, andre kommunale sektorer som kultur og fritid må på plass. Det er avgjørende at kompetansen spres på tvers av relevante utdanninger, og at studenter på helsefaglige utdanninger får tilstrekkelig kompetanse i tverrsektoriell samhandling og til å drive kompetanseheving om skrøpelighet til frivillige eller pårørende.

Forebygging først!

En lavthengene frukt for å forebygge skrøpelighet er små endringer i befolkningens fysiske aktivitetsnivå. Det kan gi store gevinster, både for den enkelte og samfunnet. Kostandene ved inaktivitet er enorme og det er god samfunnsøkonomi å flytte midler fra behandling til forebygging. 

En friskere befolkning vil redusere presset på helsetjenestene og sørge for at flere står i arbeid lenger. En beregning fra Helsedirektoratet viser at dersom 200 personer over 40 år går fra å være inaktiv til å være delvis fysisk aktiv, så vil det gi 6,4 mill. kr. per år i potensiell reduksjon i helsetjenestekostnader, 58 mill. 2023-kr per år.

Vi vet at fysisk aktivitet ikke skapes i helsetjenesten, men i hverdagen: i nærmiljøet, på arbeidsplassen, i skolen og i lokalsamfunnet. Forebygging av skrøpelighet må derfor starte lenge før møtet med helsevesenet.

Som samfunn må vi gjøre det enkelt å leve aktive liv hele livet. Det får vi til ved å skape trygge nærmiljøer som inviterer til bevegelse, skoler som prioriterer daglig aktivitet og arbeidsplasser som legger til rette for at ansatte kan holde seg i bevegelse. 

Det holder ikke med gjennomgang av legemidler og kartlegging av skrøpelighet dersom man komme hjem til ensomhet og et stillesittende liv. Vi må ha treningsfaglig personell som gir støtte og veiledning til de som trenger det for å komme i gang med fysisk aktivitet. Det er et samfunnsansvar og kan ikke hvile på pasienten alene.

Tiden er overmoden for å flytte oppmerksomheten fra reparasjon til forebygging. Fysisk aktivitet er et av de mest effektive, rimelige og tilgjengelige tiltakene vi har. Likevel behandles det ofte som et individuelt livsstilsvalg, fremfor et sentralt helsepolitisk virkemiddel.

Den beste behandlingen av skrøpelighet er tross alt å forhindre at den oppstår.