Teknologien kan på ingen måte erstatte menneskene i helsevesenet

I flere år har vi som jobber i helsetjenesten hørt at digitalisering vil være løsningen på fremtidens helsetjenesteutfordringer. Fremgangsmåte og konsekvenser er i liten grad belyst. Vi har i tre ulike studier forsket på konsekvenser av digitalisering fra pasienters og helsepersonells perspektiv.

Digitalisering i helsetjenesten har fokus i kommunale og nasjonale programmer (1, 2). Ikke minst ble det fremhevet i helseminister Kjerkols Sykehustale 2023 (3) hvor hun sa at «Målet er å legge enda bedre til rette for god bruk av fagfolkene sin kompetanse ved hjelp av teknologi, oppgavedeling, forskning og arbeidsbesparende innovasjoner over hele landet».

Digitalisering kan støtte og effektivisere helsetjenestene, men vår forskning indikerer at dette ikke nødvendigvis reduserer ressursbehovet.

Hva er digitalisering i helsetjenesten?

Jeg og kollegaer tok fatt i denne tematikken i forbindelse med at høgskolen vi jobber ved skulle etablere et doktorgradsprogram innen «Digitalisering og Samfunn». Det viste seg at bare det å definere hva digitalisering egentlig handler om var utfordrende. Vi fant en beskrivelse av «Technology enabled care» (4), som omfattet ‘Telecare’, ‘Telehealth’, ‘Telemedicine’, ‘Digital media and mobile devices, which enables healthcare professionals and patients to access data and information more easily’- alt som angår mobile, digitale og elektroniske helsetjenester.

Pasienterfaringer med digitale helsetjenester

For å få bedre oversikt over forskningsfeltet valgte vi først å gjøre en oppsummering av forskning (5) med fokus på somatiske pasienters erfaringer med digitale helsetjenester, uavhengig av sykdom eller kontekst. Dette med utgangspunkt i at pasienterfaring er en anerkjent kvalitetsindikator.

De 21 inkluderte artiklene var fra perioden 2008 til 2019, og omfattet til sammen 695 pasienter. Artiklene omhandlet blant annet pasienter med diabetes (n=6), KOLS (n=3) og kreft (n=2). Av teknologi omfattet artiklene telemonitorering (n=5), sensorer (n=4), PC (n=4), fitbit (n=3), applikasjoner (n=2), en robot for rehabilitering, SMS, og en elektronisk tablettboks.

Det vil si at både pasientene og det digitale aspektet var svært variert. Vi fant likevel fellestrekk, og både positive og negative erfaringer. På den ene siden følte pasientene seg myndiggjort, at de lærte mer om og ble mer bevisst på egen sykdom, symptomer og behandling, og dette følte til økt trygghets- og mestringsfølelse. På den andre siden ledet teknologiske utfordringer til frustrasjon og negative erfaringer, i tillegg til erfaring med å bli stigmatisert når teknologien de brukte var synlig for andre.

Fjernoppfølging av kreftpasienter

Sykehuset Østfold har siden 2015 tilbudt fjernoppfølging av kreftpasienter i hjemmet. Da pandemien var en realitet, innså jeg og mine kollegaer at det var svært lite vitenskapelig kunnskap om kreftpasienters erfaringer med fjernoppfølging under en pandemi.

Vi gjennomførte derfor intervjuer med totalt elleve kreftpasienter som mottok fjernoppfølging fra kreftavdelingen (6). Resultatene viste at pandemien medførte at tilbudet til kreftpasientene ble endret, og fjernoppfølging erstattet fysiske oppmøter på sykehuset. Noen av pasientene opplevde at de på denne måten gikk glipp av et tilbud de ellers ville ha fått.

Alle pasientene påpekte at fjernoppfølging aldri fullt ut kan erstatte fysiske møter mellom mennesker. Positive erfaringer handlet om at de slapp reisevei og det å bruke verdifull tid på å reise til og fra sykehuset. Det negative var relatert til utfordringer med teknologien, slik som nettdekning eller lydproblemer.

Ved fjernoppfølging oppga mange også at fokuset ble på skjermen og ikke på det som ble sagt. Videre fortalte noen at dette skapte avstand til legen eller sykepleieren, og at fokus ble på å overholde tidsrammen for samtalen.

Ansattperspektivet

Vi gjorde også intervjuer med ti ansatte i kreftavdelingen (7) som drev med fjernoppfølging, fire leger og seks sykepleiere. Resultatene viste at de ansatte var opptatt av å opprettholde persontilpassede tjenester, tilpasset pasientens tilstand og ved å sikre kontinuitet. De påpekte alle at fjernoppfølging var et supplement, ikke en erstatning for de fysiske møtene.

Alle mente også at teknologien påvirker mellom-menneskelige forhold, og at de hadde behov for et fysisk møte med pasienten før de eventuelt startet med fjernoppfølging. Noen var også bekymret for at de skulle gå glipp av observasjoner dersom de ikke kunne se og ta på pasienten.

Digitalisering- et tillegg og ikke et alternativ?

Våre funn indikerer at teknologien på ingen måte erstatter menneske-til-menneske møter, og i flere tilfeller også kan være mer ressurskrevende. Vi har også blitt bevisst på behovet for mer kunnskapsbasert tilnærming til digitale helsetjenester for å sikre bruk av rett teknologi, til riktig pasient, brukt av helsepersonell med kompetanse til å benytte teknologien og som også ser verdien av denne.

Den teknologiske utviklingen ligger mye lengre fremme enn det vi har tatt i bruk i kommunehelsetjenesten og i det fleste sykehus per i dag. Her har også vi forskere en gylden mulighet til å innhente kunnskap som kan bidra til å skape en bærekraftig helsetjeneste for fremtiden.

Referanser:

Powered by Labrador CMS