Romkameraten min Lucy har arbeidet med CTD-en gjennom halve natta, så hun sover godt i køyesengen under meg, når jeg sniker meg ut og opp til broen like før klokken syv.

Det er en nydelig morgen. Spredte isflak rundt oss, og noen isberg i horisonten – men folkene på dekk er mer opptatt av skjermene enn av utsikten. Svein, en kollega fra Bergen, kommer bort til meg og forteller meg at de har sett på «fiske-finneren».

«Det» er fortøyningen jeg satte fra meg for fire år siden, og jeg er så lettet over at de fremdeles er her! Det er så mange ting som kan gå galt når man setter ut fortøyninger i Antarktis – spesielt når vi venter fire år på å plukke dem opp!

Når kapteinen kommer til broen kaster han et blikk på isen og gir klarsignal til å «slippe». Noen kommandoer i datamaskinen sender ut et akustisk signal til fortøyningene om å slippe ankeret.

Noen minutter senere har oransje bøyer dukket opp fra havet, og samlet seg med isflakene noen hundre meter fremfor oss.

To timer senere er alt på dekket, og skipet har allerede fart mot neste stasjon.

Jeg vet ikke hva som skjer der, men jeg vet hva jeg skal gjøre nå: Laste ned fire år med data. Men aller først må jeg vaske vekk fire år med biologi som har kolonisert instrumentene mine.