Du hørte kanskje på nyhetene for noen uker siden at et stort isfjell brøt fra Bruntisen i Weddell-havet. Om du følger nyheter fra Antarktis – og har god hukommelse – husker du kanskje at den britiske forskningsstasjonen Halley, som pleide å stå på det som nå er et isfjell, i 2016 måtte evakuere forskere og mannskap og flytte den ganske nyoppsatte stasjonen, idet en sprekk i isen plutselig flyttet seg raskere enn forventet.

Halley er den eneste forskningsstasjonen jeg vet om som er bygd på ski, så det var heldigvis så «enkelt» som å dra den til et nytt, trygt sted på andre siden av sprekken.

A74 lager «grand canyon»

Dette isfjellet, som har fått det offisielle navnet A74, brøt endelig av, og har nå drevet noen nautiske mil bort fra resten av isbremmen, noe som skaper en «canyon» mellom bremmen og isfjellet som er brei nok for Polarstern å kjøre inn i. Forskerne ombord som studerer havbunnen – bentiske økosystemer (se faktaboks) og sedimenter – var veldig ivrige etter å komme inn dit og ta prøver av det som til nylig var under isen, og dermed veldig vanskelig å nå.

Vi var alle veldig spente på å navigere ved A74, og entre det vi raskt begynte å kalle «Grand Canyon». De fleste av oss har fulgt dens ferd på satelittbildene vi mottar med jevne mellomrom. Blir mellomrommet større eller mindre? Sperrer mindre isfjell passasjen vår? Kommer vi oss gjennom? Solen, som vi ikke har sett mye av denne ekspedisjonen var åpenbart like begeistret som vi var, og ga oss nydelig utsikt til de glitrende blåe isveggene rundt oss!

Ny og spennende havbunn

Vi satt tre stasjoner i «canyonen» – med intensiv prøvetaking av både vannsøylen og sedimentene på havbunnen. AWI OFOBS-teamet (Havbunnobservasjonslaget på Alfred-Wegener-instituttet) sendte ned sine kamerasystemet, og vi kunne se havbunnen direkte på skjermene våre.

For meg, en ikke-biolog som såvidt ser forskjell på fisk og svamp, så det ut som de åpne havstasjonene vi har vært på tidligere, men for ekspertene var det noe helt annet. Forhåpentligvis får de gjentatt stasjonen i årene som kommer, for å se hvordan livet der utvikler seg når det ikke legngre har et istak over seg.

CTD-profilene vi laget i «canyonen» så alle mer eller mindre like ut – en rett linje frå overflate til bunne (med andre ord: noenlunde konstant saltinnhold og temperatur).

Superavkjølt isbremvann (en lettere versjon av det vi finner i Filchner-rennen) rant ut av det nye hullet i Bruntisen, og tilblivelsen av flytende iskrystaller i dypet var tydelig synlige i bildene fra OFOBS-laget!

Iskrystallene hadde også tydelig blitt til på «geo-bio-kjemi-landingsfartøyet*», som var i havet omtrent åtte timer på en av stasjonene. Når vi dro den ombord igjen var det et én centimeter tykt lag med is på linjen!