Selv har vi brukt veldig mange timer på å luke. Planen var at jorda, vannet, gjødsla og sollyset i kjøkkenhage og blomsterbed skulle forbeholdes henholdsvis grønnsaker og prydblomster. 

Det var ikke rom for vassarve eller jordrøyk, meldestokk eller krypsoleie. For ikke å nevne løvetann. Denne seiglivede og hardnakkede planten, som er tilnærmet umulig å fjerne med rot og alt. Eller kveke. Dette gresset som er omtrent umulig å bli kvitt, fordi hver minste lille rotbit som blir igjen i jorda kan bli til en helt ny plante. Og rotbiter blir igjen, det er helt sikkert. 

Ofte har vi tenkt at kampen mot ugraset var mulig å vinne.

I åkeren har bonden kjempet den samme kampen. Her var det kun de utvalgte åkervekstene som skulle få nyte godt av ressursene. Dette var viktig for gårdbrukerens økonomi.

Korsmos ugrasplansjer

En av dem som virkelig gikk til kamp mot ugraset var Emil Korsmo. Han var utdannet agronom og ble i sin tid forskrekket over hvor store tap mange gårdbrukere led på grunn av ugras. Faktisk var det på enkelte åkere så mye ugras at gårdbrukeren ikke tok seg bryet med å høste. 

For å bidra til å øke gårdbrukernes kunnskap om ugras sørget Korsmo for å få laget plansjer som viste hvordan de ulike artene så ut. Han samlet også informasjon om hvordan de formerte seg og hvordan de kunne bekjempes.

Nye bekjempningsmetoder

Metodene for bekjempelse av ugras har utviklet seg mye siden Korsmo reiste rundt i Norge tidlig på 1900-tallet. Ikke minst ble sprøytemidler viktig. I dag er det cirka 200 godkjente plantevernmidler i Norge, og de representerer cirka 110 forskjellige kjemiske stoffer.

Historien om utprøving av ulike midler for å begrense tap som skyldes insekter eller uønskede planter strekker seg langt tilbake i tid (Matthews 2018). Og man har forsøkt en lang rekke ulike løsninger, fra havsalt til arsenikk-forbindelser. 

Det første organiske plantevernmiddelet, kalt Sinox (sodium dinitrocresylate) ble utviklet i Frankrike i 1896. Senere fikk vi en lang rekke ulike midler, noen av disse har dessverre i ettertid vist seg å ha uheldige følgeeffekter, for eksempel Amitrol (3-Amino-1,2,4-triazole) som har vist seg å være kreftfremkallende (SNL).

Helseutfordringer fra plantevernmidler

Erfaring har vist at bruk av slike midler innebærer en viss risiko – også for gårdbrukeren. Blant annet fikk funn av rester av Amitrol i tranebær i USA på 1950-tallet stor betydning for produsentene som tapte millioner av dollar. I Norge hender det fortsatt at matvarer trekkes tilbake etter funn av for høye verdier av ulike plantevernmidler.

Det er Mattilsynet som er ansvarlig for å kartlegge rester av plantevernmidler i næringsmidler i Norge. I 2022 undersøkte de 1142 prøver, og rester av plantevernmidler ble påvist i 40 prosent av de norske produktene, i 70 prosent av produktene fra EU/EØS og i 63 prosent av produktene fra land utenfor EU/EØS (Mattilsynet og NIBIO 2023).

Det er likevel ikke slik at alle disse utgjør noen helsefare. I 2022 hadde 40 prøver (3,5 prosent) rester av plantevernmidler som overskred grenseverdiene.

Statusen til ugras i endring

De siste tiårene har forskere i blant annet Storbritannia sett nærmere på de positive effektene av ugras. Det viser seg at mange av disse plantene er viktige for ulike arter av insekter. Marshall mfl. (2003) fant blant annet at kjente ugras som vassarve og åkertistel hadde svært mange insektarter tilknyttet seg. 

Flest ulike arter var knyttet til vassarve: hele 71 insektarter fordelt på 12 ulike insektfamilier. Tungras kom på annenplass (61 arter, 15 familier), mens åkertistel kom på en god tredjeplass, med 50 arter fordelt på 19 familier. Flere av insektartene som var knyttet til tungras var oppført på den britiske rødlisten.

Marshall mfl. (2003) gjorde enda en vurdering av sine data, nemlig hvorvidt de undersøkte ugrasartene var kjent å være av betydning for frøspisende fugler. Her scoret også både tungras og vassarve høyt.

I en ganske ny undersøkelse i Storbritannia (Balfour og Ratnieks 2022) har forskerne vurdert betydningen til enkelte ugras for pollinerende insekter. De sammenlignet resultatene med en undersøkelse av plantearter brukt i spesielle tiltak for pollinatorer, som blomsterstriper og lignende. 

Forskerne var klare i sin anbefaling: Vi må begynne å se på ugras med et mer positivt blikk. 

De fant nemlig at flere av ugrasartene fikk betydelig flere pollinatorbesøk enn plantene som inngikk i de pollinatorvennlige blandingene. Vi har også gjort en undersøkelse blant et utvalg av norske bønder om hva de mente om blomstene og annet biologisk mangfold som fantes rundt åkerlappene deres (Pedersen og Dramstad 2022). 

Et tema som mange av de intervjuede gårdbrukerne var opptatte av var hvorvidt disse arealene var en kilde til spredning av ugress og skadeinsekter inn på åkeren. Men det var relativt liten kunnskap om arter i disse arealene i forhold til det relativt store artsmangfoldet vi har observert i våre kartlegginger (Fjellstad mfl. 2022, Pedersen og Dramstad 2022, Bratli mfl. 2006).

Overførbart til Norge?

Det er ikke gitt at resultatene fra Storbritannia er direkte overførbare til norske forhold. Og som også Balfour og Ratnieks (2022) påpeker; ugrasene medfører en kostnad for gårdbrukeren. Det gjør imidlertid også pollinatorstriper og lignende tiltak , selv om gårdbrukeren kan søke om miljøtilskudd for slike. Men våre resultater viser at det er behov for økt fokus og informasjon for de mange artene av planter som ofte sees på som ugras (Pedersen og Dramstad 2022).

Forskerne påpeker at når britiske gårdbrukere først får støtte for å fjerne disse ugrasartene, og deretter får støtte for å så blomsterblandinger for pollinerende insekter, kan det virke som det er på tide å tenke litt nytt. Akkurat dette er kanskje overførbart.