Grevlingen, et rovpattedyr i mårfamilien, er en tilpasningsdyktig art som er vanlig i store deler av Norge, Europa og deler av Asia. Med sitt avlange hode med brede sorte og hvite striper, kraftige kropp, korte ben og hale, er den lett gjenkjennelig. 

Som Norges nest største mårdyr etter jerven, kan den bli mellom 60–90 cm lang og veie mellom 7 og 17 kg. Grevlingen finnes i ulike miljøer, du kan møte den både i skog og jordbrukslandskap og i urbane områder.

Variert kosthold

Grevlingen er en alteter som tilpasser sitt kosthold etter årstid og miljø. Vegetarkosten består av forskjellige planter inkludert røtter, bær og frukt. Den animalske kosten kan bestå av insekter, amfibier, smågnagere, egg og fugleunger. Meitemark utgjør en betydelig del av kostholdet, og grevlingen kan spise over 200 mark i løpet av en natt. I urbane områder roter grevlingen gjerne gjennom søppelet vårt etter en mulig godbit.

Som rovdyr har grevlinger en viktig rolle i flere av våre økosystem. Matvanene dens hjelper til med å begrense antallet av mange skadedyr, noe som kan være gunstig for både mennesker og landbruk. Blant annet kan den spise brunskogsnegl, som er en plage over store deler av Norge.

Dyktig graver og økosystemingeniører

Grevlingen bruker sine kraftige klør for å skape omfattende underjordiske gangsystemer, kalt "grevlingseter". De kan være imponerende konstruksjoner. Grevlingens hi har flere innganger med egne rom for soving og yngling, med tørt gress og løv som byttes ut jevnlig for å hindre parasitter. Rester av disse materialene samles utenfor hiet. Grevlingen er sosial og opptil 10-15 individer kan dele et hi.

Økosystemtjenestene som grevlinger leverer er relatert til jordhelse og spredning av frø. Når grevlingen graver for å bygge hi og latriner, og for å lete etter mat like under jordoverflaten, bidrar den til nedbrytning av plantematerialer som løv og død vegetasjon i skogøkosystemer. Den bidrar også generelt til økt variasjon i naturen og dermed fremme biologisk mangfold.

Gjennom gravingen sin skaper grevlingen nye leveområder som kan koloniseres av en rekke planter og sopper. Dette fører til dannelsen av mange forskjellige mikrohabitater, og dermed bidrar til variasjon i naturmangfoldet. Dette er til nytte for eksempel for pollinerende insekter – som er viktige for gode avlinger. Også andre virvelløse dyr og larver som er næring for blant annet piggsvin og fugler finner leveområder der grevlingen har gravd. Grevlingen bidrar med andre ord til et mangfold av arter på landskapsnivå.

Myteomspunnet

Myter om grevlingen har dessverre bidratt til en misforstått frykt for og forfølgelse av arten. En av de mest vedvarende, men feilaktige, mytene om grevlingen er at den har evnen og viljen til å bite bein, og at den ikke slipper før den hører et "knas". Derfor ble det tidligere sagt at man burde gå med koks i støvlene fordi man mente grevlingen slapp taket når den hørte knasing. Dette stemmer nok ikke med grevlingens faktiske adferd.

Selv om grevlingen er utstyrt med sterke kjever og skarpe tenner, er den generelt svært sky og vil normalt unngå konfrontasjon med mennesker. Hvis den føler seg truet, vil den heller velge å rømme enn å angripe. Det er ingen vitenskapelige bevis eller pålitelige observasjoner som understøtter myten om at grevlingen biter til den hører et "knas".

Grevlingen kan derimot forårsake skade på hager eller åkre når de graver. De blir også gjerne oppfattet som et skadedyr i låver/fjøs i det de prøver å skaffe seg et lettvint måltid med kraftfor. Men det er viktig å huske på at deres positive innvirkning på økosystemene langt overgår den eventuelle skaden de forårsaker. Så noen plankebiter for å stenge den ute er et mye bedre alternativ enn hagla.

Grevlingen er en unik og viktig del av norsk natur. Ved å forstå og respektere disse dyrene kan vi bidra til å bevare det biologiske mangfoldet i våre naturlige økosystemer. Vi mener grevlingen, som den virkelige nøkkelspilleren den er i økosystemet, fortjener vår anerkjennelse og beskyttelse.

Trusler mot grevling

Bilpåkjørsler ser ut til å være den viktigste dødsårsaken for grevlinger mange steder. Skader grevlinger påfører hverandre under interne stridigheter øker også dødeligheten. Forskning viser dessuten at grevling kan være et populært bytte for ulver i enkelte områder og gauper har også tatt grevling.

I enkelte områder er det i nyere tid etablert passasjer under veiene for å redusere risikoen for at grevlinger og andre dyr blir påkjørt. Dette er i mindre grad vanlig langs norske veier. Med stadig bedre registreringer av hvor dyr blir påkjørt er det kanskje noe vi også kan tenke på?