På feltarbeid må man utnytte de øyeblikkene man har alene til å skrive notater. Det er lett å glemme de små tingene.
På feltarbeid må man utnytte de øyeblikkene man har alene til å skrive notater. Det er lett å glemme de små tingene.

Feltarbeid – det beste og det verste

Feltarbeid er mye mer enn det som står skrevet i fagbøker og artikler. Det er ikke bare spennende historier, analyser og metodiske utfordringer. Feltarbeid er også usikkerhet, panikk, mestringsfølelse, glede og medmenneskelighet.

Publisert

For noen måneder siden, før koronavirus og portforbud var på vår agenda, fikk jeg en snap av en masterstudent som skulle på feltarbeid og lurte på om jeg hadde noen tips. Snappen fikk meg til å tenke på min egen mastergrad og de jeg studerte med. Selv om vi tidlig på studiet blir fortalt at feltarbeidet blir aldri som du tror er det ikke lett å se for seg hva det betyr i praksis.

Da vi kom tilbake til Bergen etter feltarbeid ble det tydelig at de fleste hadde hatt det tidvis tøft og vanskelig. Selv om vi hadde vært forskjellige steder i verden og studert helt forskjellige tema var det noe felles i denne sammensatte felterfaringen. Dette fellesskapet ble utrolig viktig for at jeg kom helskinnet gjennom mastergraden. Denne teksten er til alle som har vært eller skal på feltarbeid.

Mitt første feltarbeid i Cape Town er den verste og beste opplevelsen jeg har hatt. Det var mange tunge perioder. Jeg tvilte på meg selv, prosjektet og relasjonene til informanter, for likte de meg egentlig? Samtidig var feltarbeidet noe av beste jeg har opplevd. Jeg ble kjent med flotte mennesker som jeg ellers ikke ville møtt og fikk oppleve deler av Cape Town som var helt fremmed for meg. Jeg testet egne grenser og min forståelse av verden ble utfordret av gateselgerne.

I en tid der vi helst skal produsere så mye som mulig på kortest mulig tid er det fantastisk at antropologisk metode muliggjør langvarig feltarbeid. Det er mye å lære i det langsomme og nære – på godt og vondt.

Feltarbeid 2014 vs 2020. Denne gangen har jeg byttet ut gateselger-uniformen med dressbukse og skjorte, og Converse med Gant.
Feltarbeid 2014 vs 2020. Denne gangen har jeg byttet ut gateselger-uniformen med dressbukse og skjorte, og Converse med Gant.

Feltfantasien som brast

Første gangen jeg reiste på feltarbeid hadde jeg en forestilling om at feltarbeid var et evig dynamisk opplegg med konstant spenning og hendelser. Folk ville dele sine historier med meg automatisk, invitere meg med hjem og vise meg rundt uoppfordret. Denne forestilling brast kjapt da jeg ble kastet ut i felttilværelsen.

Det var mye venting og mange avslag. Vente på informanter som aldri dukket opp, vente på hendelser og vente på svar (som aldri kom). Denne venting var det lite om på pensum.

Det var mange kleine øyeblikk, særlig i begynnelsen. Å plutselig skulle henge med en gjeng ukjente gateselgere hver dag, var rart både for meg og for dem. Jeg kunne sitte lenge og høre på informanter snakke sammen og på innsiden prøvde jeg å finne på noe å si men klarte det ikke. Deltakende observasjon høres lettere ut i teorien enn det det er i praksis.

Jeg har dager der jeg bare vil trekke dyna over hodet og gjemme meg for verden.

Skuffelsen over avslag og at folk sier nei til intervju påvirket meg i mye større grad enn jeg hadde trodd. Selv om jeg visste at jeg måtte tilpasse meg var det vanskelig å omstille seg for å finne nye innfallsvinkler og metoder.

I min forestilte feltverden hadde jeg ikke tenkt så mye over at jeg måtte dele historier fra mitt liv. Jeg hadde bare forberedt meg på å skrive ned alle andres liv. Gateselgerne i Cape Town hadde like mange spørsmål til meg som jeg hadde til dem. De spurte meg ut om familie, om norsk mat, kultur og språk. Og hva med fattigdom, har vi townshiper i Norge sånn som her?

I retrospekt så gir det jo fullstendig mening at jeg måtte dele. Relasjoner går jo begge veier. Etterhvert som de lærte mer om meg åpnet de seg mer. De invitert meg med hjem, til gudstjeneste og til fest. Min første tur til townshipen Khayelitsha var et skikkelig kick!

Her er jeg på besøk hos en av informantene i Khayelitsha. Dette var en god dag.
Her er jeg på besøk hos en av informantene i Khayelitsha. Dette var en god dag.

Erfaringen fra Cape Town gjorde meg bedre forberedt til feltarbeid i Johannesburg. Jeg var forberedt på bølgedalene. Det er dager der alt klaffer og jeg endelig kommer «backstage» med informanter, og det er dager der jeg bare vil trekke dyna over hodet og gjemme meg for verden. Selv om jeg har opplevd bølgedalene før blir jeg påvirket av de nå også, men jeg takler det bedre. Jeg vet også at når man minst venter det kommer de beste dagene.

Mer enn en forsker

Antropologer kommer tett på og er på feltarbeid med hele seg. Jeg er fremdeles sjenert i møte med nye mennesker og er absolutt ingen mester i small talk. En informant i Johannesburg beskrev meg som «klein og ukomfortabel». Åpenbart overbeviser jeg ikke som selvsikker forsker.

Jeg blir tildelt roller også – som venn, kollega, datter, ekspert, en fremmed og utlending, i tillegg til å være forsker. Noen ganger er rollen tydelig og alle parter har klare forventninger, andre ganger går rollene over i hverandre. Siden antropologer er lenge på feltarbeid så blir man kjent med folk, og kanskje man til og med blir forelsket. Det kan være vanskelig å balansere roller og forventninger. Jeg kan savne å være med venner og familie, i relasjoner man ikke trenger å analysere og vurdere maktforholdet.

På veien lærer man mer om seg selv og sin egen posisjon i verden enn det man kom for å forske på.

Da hjemmet til en av gateselgerne brant ned dro jeg til den uformelle bosettingen og hjalp til å bygge skuret opp igjen. Jeg kjøpte litt materialer og samlet inn klær fra venner i Cape Town. I denne situasjonen var min rolle som forsker den minst viktige. Det viktigste var å være et godt medmenneske.

Informanter har delt hendelser fra eget liv om misbruk, vold, og tabubelagt sykdom. Når jeg denne gangen forsker på urbanisering og byutvikling kan slike hendelser komme brått på, for det er jo ikke nødvendigvis relevant for studien min. I disse tilfellene er det viktigere å være en god venn, for man er mer enn en forsker (snakk med veileder om det blir for intenst).

Ikke alt står i metodeboken

Å stole på egen kunnskap og egenskaper er noe av det vanskeligste jeg vet. Gjør jeg det riktig? Hva skjer om jeg ikke får tilgang? Hva om jeg ikke har noe å skrive om?

Veien fra glede til frustrasjon er kort. Feltarbeid er en berg-og-dal-bane av følelser og opplevelser.
Veien fra glede til frustrasjon er kort. Feltarbeid er en berg-og-dal-bane av følelser og opplevelser.

Følelsen av at jeg aldri gjør nok kommer alltid snikende. Jeg burde si ja til alt og får dårlig samvittighet når jeg tar noen dager fri. Lærdommen fra første feltarbeid er at det er mentalt utmattende å være «i felt». Man trenger pauser. Om avtaler plutselig blir avlyst og man blir sittende hjemme teller ikke det som pause. Det er del av feltarbeidet.

Hva er dette godt for? Følelsen av at dette feltarbeidet og oppgaven ikke har noen verdi. Heldigvis bodde jeg med to arkeologer i Cape Town som visste hva jeg gikk igjennom og kunne forsikre meg om at det var slik for dem også.

Å fortelle noen hvordan man har det er viktig. Det er mye bedre å ha det kjipt sammen enn alene. Alle synes feltarbeid er vanskelig på ulike vis. Hvis noen sier at det bare går bra så lyver de. Jeg lover (sånn nesten).

Nå høres kanskje feltarbeid helt forferdelig ut, og det er det ikke. Selv om det er tungt og vanskelig er det også en helt fantastisk erfaring jeg ikke vil være foruten.

Feltarbeid går sakte og fort på en gang. Man reiser på feltarbeid for å samle data og lære om et spesifikt tema, mens på veien lærer man mer om seg selv og sin egen posisjon i verden enn det man kom for å forske på. Feltarbeid får meg til å se nye perspektiv, utfordre egen verdensforståelse, stille nye spørsmål, oppleve gråsonene og lære hvordan mennesker skaper mening.

Jeg tror ingen blir helt klar for å dra på feltarbeid, men ved å være bevisst om de sidene som er vanskelige tror jeg feltopplevelsen blir bedre og lettere.