Jeg ankom Johannesburg en søndag morgen. Ut av flyplassen kom vi rett på en åttefelts-motorvei med store reklameplakater langs veien. Vi kjørte gjennom industriområder og åpne landskap før bykjernen nærmet seg. Etterhvert så jeg Johannesburg sentrum i horisonten, og bygningene kom tettere og tettere på.

Johannesburg er Sør-Afrikas økonomiske sentrum, en afrikansk metropol, en internasjonal smeltedigel og en by av kontraster.

Da gull ble oppdaget i 1886 strømmet folk til området fra hele verden i håp om økonomisk fremgang og en bedre fremtid. Hadde det ikke vært for gullet hadde nok ikke denne millionbyen blitt til.

Tall fra 2011 viser at over 4,4 millioner mennesker bor i byen, så nå i 2019 bor det nok enda flere her. Johannesburg er den største byen i Sør-Afrika og ligger i Gauteng som er den mest befolkede provinsen i landet (13.6 millioner i 2016).

Jo’burg, Jozi, Egoli – kjært barn har mange navn

Egoli betyr «sted for gull» på språket isiZulu. Byen startet som en gullgruve, bokstavelig talt. Da jeg fløy inn over Johannesburg så jeg tydelig spor av fortiden. De brune, grå og gule områdene ga meg glimt av gruvedriften og fortiden.

Gullgruvene styrket den sørafrikanske økonomien i mange år.

I dag drives byen i stor grad av en sterk finanssektor. Gruvene som fremdeles er i drift finnes kun utenfor byen.

Når jeg kjører på veiene så ser gruvene ut som langstrakte åskammer. Om jeg ikke visste at det var gamle gruver hadde jeg bare trodd det var sånn landskapet var naturlig. Disse menneskelagde åskammene former landskapet (de har også ført til sterk forurensing av luft, vann og bakken).

Velstand og fattigdom

Johannesburg er et knutepunkt for kapitalisme og globaliseringsprosesser. Internasjonale investorer og selskaper er sterkt tilstede i byen. Disse aktørene er kanskje også med på å legge føringer for byens utvikling og fremtidsvisjoner?

Den økonomiske veksten i byen har skapt en ekstrem velstand i Johannesburg. Men denne velstanden går hånd i hånd med ekstrem fattigdom.

Byen har, som de fleste byer i globale sør, blitt formet av kolonialisme, ideer om rase og målrettet segregering. Denne fortiden preger fremdeles den ulike fordelingen av ressurser for befolkningen.

Sjekk ut bilde-serien unequal scenes for å se hvordan ulikheter kommer til syne i landskapet i dag. Slike ulikheter er ikke særegne for Sør-Afrika. Dette er realiteten mange steder i verden.

Et segregert samfunn

Sør-Afrika har en lang og brutal historie. Frem til 1994 styrte den hvite minoriteten over alle «ikke-hvite» (svarte, fargede, indere/asiat). Ut ifra en persons rasekategori (som er sosialt konstruerte og ikke biologiske raser) fantes det egne skoler, nabolag, sykehus og arbeidsplasser.

Benker var også segregerte. Om det sto kun for hvite, måtte en svart innbygger enten stå ved siden av eller sette seg på bakken.

Selv om Sør-Afrika nå er et demokrati der alle har like rettigheter og følger de samme lovene uavhengig av rase, så har segregeringspraksiser som ble innført under apartheidregimet fremdeles påvirkning på dagens Sør-Afrika. Dette kommer jeg til å skrive om senere. Fortiden er viktig fordi den forteller oss noe om hvorfor byen ser ut som den gjør og hvordan innbyggerne relaterer seg til hverandre.

Mine første inntrykk

Fokuset på sikkerhet og trygghet møtte jeg på med en gang jeg kom. Men nå er jeg kanskje allerede innstilt på å legge merke til sikkerhet og overvåkning…

Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Da jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.

Men med høye tall for innbrudd og ran, og folks faktiske opplevelse av innbrudd så er det kanskje ikke så rart at man setter inn ekstra sikkerhetstiltak for å føle seg trygg?

Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.

Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?

Ulikhet

Da jeg kjørte gjennom sentrum på vei til townshipen Soweto så jeg et stort forlatt industribygg som var okkupert av folk. Folk har bosatt seg der. De har satt sammen små boliger av metallplater, plastikk og treplanker både i og rundt det forlatte bygget. Til og med små butikker dukker opp her. Forholdene her er noen helt andre enn de jeg bor i bare noen kilometer lenger nord i Johannesburg.

I en by preget av ulikhet og forskjeller og en fortid preget av segregering og diskriminering kan man kanskje forstå hvordan byen har utviklet seg som den har. I en by der noen tjener et par tusen rand i måneden og andre tjener flere hundretusen i måneden forsvinner ikke ulikhetene. Men hvordan blir byen fremover? Blir ulikhetene større? Eller blir de mindre? og hva skal til for å bygge en bedre by for alle?