Plasthansker, munnbind, antibac. Plutselig har nye ord kommet inn i hverdagsvokabularet og hverdagens forventningene. Plutselig tar vi en god omvei rundt mennesker vi går forbi på gaten, vi hilser kun på avstand og hver gang noen hoster skvetter vi litt og ser rundt oss etter den skyldige. Vi legger merke til hver gang vi tar oss i fjeset og håndsåpen blir tom raskere enn normalt. På kort tid ble 2020 til et litt annerledes år.

Som antropologistudent fikk jeg tidlig og ofte høre at feltarbeid blir aldri som du tror og at du konstant må tilpasse deg nye tilstander og situasjoner. Men at et virus skulle ramme og lamme hele verden, det er det ingen som kunne forutse eller forberede meg på.

Etter en del frem og tilbake valgte jeg å bli i Johannesburg. Feltarbeidet er definitivt snudd på hodet og satt på vent. Med tre ukers portforbud er hjemmekontor den nye normalen. I forrige uke var jeg i stor grad lammet av hele situasjonen. Jeg gravde meg ned i nyheter og twitter-oppdateringer og klarte ikke gjøre noe fornuftig. Men en ny rytme og ro er på vei, og jeg har smått begynt å sortere datamaterialet jeg har samlet gjennom de siste sju månedene.

Natt til fredag 26. mars startet nasjonalt portforbud i Sør-Afrika. Vi har lov til å gå på butikken og apoteket, ellers må vi holde oss hjemme. Kun de som har kritiske samfunnsfunksjoner, som helsepersonell, vedlikeholdsarbeidere, sjåfører, bank- og butikkansatte, får gå på jobb. I tillegg er det er ulovlig å selge/kjøpe alkohol i denne perioden. Turer i nabolaget og i parker er forbudt.

President Cyril Ramaphosa har fått mye ros fra sør-afrikanere for å sette inn harde tiltak og ta pandemien på alvor. Tidlig viste politiske og religiøse ledere i Sør-Afrika at de støtter President Ramaphosa og regjeringens tiltak mot spredning av COVID-19. I et ellers splittet land er det viktig at alle står samlet bak et budskap, både for å unngå lokale tolkninger og for å skape tillit.

Foreløpig er 1380 smittet og fem har dødd. De første tilfellene var sør-afrikanere som kom hjem etter skiferie i Italia. Tidlig denne uken ble de første tilfellene med COVID-19 bekreftet i flere townshiper i Cape Town og Johannesburg, så de neste ukene er svært kritiske for Sør-Afrika. En av de største bekymringene med spredning er landets høye forekomst av HIV/AIDS og tuberkulose. Cirka 7,7 millioner lever med HIV/AIDS og WHO indikerer at over 63 000 mennesker døde av tuberkulose i 2018. Det vil si at et stor del av befolkningen er særlig sårbar for COVID-19 i et land med et skjørt helsevesen.

Et portforbud er viktig for å kunne begrense smitte og lettere sette inn ressurser der det trengs, men samtidig er det viktig å belyse konsekvensene portforbudet medfører. Den siste uken har misbruk av makt fra politi og militære styrker, diskriminering mot de fattige og afrikanske immigranter blusset opp igjen.

Sammenliknet med Norge er det mer utfordrende å innføre nasjonale tiltak i Sør-Afrika. Norge er et nokså homogent samfunn der alle i stor grad har tilgang på de samme ressursene. I Norge trenger vi ikke bekymret oss for tilgang på rent vann og elektrisitet. De fleste kan holde seg hjemme, det er enkelt å holde avstand fra folk på gaten og majoriteten har nok penger til å handle for en uke av gangen.

Det er store økonomiske forskjeller i Sør-Afrika (se innlegg om ulikhet i SA). Her lever mange fra dag til dag, fra hånd til munn. Gateselgere og tiggere er avhengig av at folk beveger seg i offentlige rom slik at de kan selge sine varer og motta donasjoner. Mangel på informasjon om COVID-19 er et problem, men for mange som ikke følger myndighetenes råd så handler det ikke om at de ikke er klar over risikoen, det handler om hvilke reelle alternativer man har. Mange bor tett både i townshipene og i overbefolkende bydeler, med flere familier og generasjoner i samme bolig. Det å komme seg ut fra en overfylt leilighet er eneste mulighet til å få frisk luft og litt avstand fra andre.

Hjemløse opplever at de har blitt glemt av myndighetene. De melder om å bli sendt vekk fra bygg de i utgangspunktet hadde fått beskjed om å oppsøke som skulle gi kost og losji under portforbudet. Hostel og organisasjoner som til vanlig tar i mot hjemløse har fremdeles lite ressurser. Det er trangt om plassen og dårlige sanitære forhold gjør at mange foretrekker å bo ute, men på gaten er det heller ikke trygt. På gaten opplever hjemløse å bli jaget vekk av politiet og politi truer med å brenne alle eiendelene deres.

Politiets og militærets rolle er å holde orden og påse at alle følger myndighetenes tiltak. Allerede fredag morgen ble folk arrestert for å bevege seg ute uten gyldig grunn – en sykkeltur på motorveien og surfing på stengte strender – og alkohol ble konfiskert på ulovlig åpne barer og fra enkeltpersoner. Selv om President Cyril Ramaphosa tydelig beskrev deres rolle som en «godhetens kraft» gjennom de neste tre ukene har militær- og politibrutalitet preget nyhetsbildet, og twitter koker over av videoklipp som dokumenterer maktmisbruket. Innbyggere melder om piskeslag fra polititet, skudd med gummikuler og stenging av kiosker (spazashops) i townshipene som eies av utlendinger. Som følge av denne brutaliteten har to innbyggere angivelig blitt drept.

Sør-Afrika (og verden) går noen usikre uker i møte, og mange er bekymret og til og med redde, for vi vet ikke hvor lenge dette varer og hvor store konsekvensene faktisk blir til slutt, både lokalt og globalt. Folk opplever en uro, panikk og irritasjon, og noen kjenner endelig på en ro fra en hverdag som generelt er preget av stress. Uten tvil er hele følelsesregisteret i spill hos meg i denne tiden. På et eller annet tidspunkt kommer vi oss tilbake til en normal, men om verden vil være den samme som før det vet vi ikke. Kanskje har vi mulighet til å skape en bedre verden, en mer rettferdig og bærekraftig verden?