I velstående nabolag investerer innbyggerne stort i private sikkerhetstjenester for å skape trygghet i sitt område, men det er innbyggerne i townshiper og uformelle bosettinger som er mest utsatt for vold og kriminalitet. Er da sikkerhetstiltakene i velstående nabolag nødvendig?
I velstående nabolag investerer innbyggerne stort i private sikkerhetstjenester for å skape trygghet i sitt område, men det er innbyggerne i townshiper og uformelle bosettinger som er mest utsatt for vold og kriminalitet. Er da sikkerhetstiltakene i velstående nabolag nødvendig?

Tillit og trygghet er ingen selvfølge

Tillit og trygghet er mangelvare mange steder i verden. I Norge tar vi det for gitt. I Sør-Afrika er økt bruk private sikkerhetstjenester blitt en millionindustri. Hva vi har blir mer synlig når vi ser hva vi ikke har.

Publisert

I Norge trenger vi ikke å sjekke nettsider om hvor trygg en park er før vi drar – vi kan bare dra, helt bekymringsløst. Vi har ikke gitter foran vinduet. Vi har ikke høye murer og piggtrådgjerder rundt huset. Det er ikke overvåkingskameraer på hver husvegg. Sikkerhetsvakter med skuddsikker vest og våpen patruljerer ikke gatene våre.

I Sør-Afrika er alle disse sikkerhetstiltakene en selvfølge. I Johannesburg, Sør-Afrika sin største by, er hus omkranset av høye murer og knitrende elektriske gjerder. Skilt reklamerer høyt og tydelig at man blir overvåket. Her er samtaler om sikkerhet og kriminalitet hverdagskost, likeså blant rike som fattige, svarte og hvite. Selv fikk jeg en panikknapp allerede første dag, da jeg var på ett års forskningsopphold i Johannesburg.

Et av verdens mest ulike land

Sør-Afrika er et av landene i verden med mest ulikhet. Selv 25 år etter apartheidregimets fall tjener den hvite minoriteten tre ganger så mye som svarte. De med ressurser har råd til å betale for ekstra sikkerhetstjenester. Men sikkerhetstiltakene løser ikke de strukturelle problemene, i stedet forsterkes sosial og økonomisk ulikhet.

Noen kilometer unna de velstående forstedene ligger townshipene. Her står hus og blikkskur tett i tett. Her er det ingen sikkerhetsvakter og høye murer. Townshipene er fulle av folk, liv og arbeidsledighet. Her beiter geiter fritt og barn spiller fotball. Selv om de som bor i townshiper opplever mer kriminalitet og vold, så var det her jeg opplevde størst åpenhet og fellesskap. Dører sto åpne, naboer kom og gikk som de ville.

Innbyggerne i townshiper og uformelle bosettinger er mest utsatt for vold og kriminalitet. Er da sikkerhetstiltakene i velstående nabolag nødvendig? Bildet tok jeg under feltarbeid i en township i Cape Town.
Innbyggerne i townshiper og uformelle bosettinger er mest utsatt for vold og kriminalitet. Er da sikkerhetstiltakene i velstående nabolag nødvendig? Bildet tok jeg under feltarbeid i en township i Cape Town.

Det er svarte og fargede som i størst grad bor i townshiper – en direkte følge av Apartheidsregimets segregeringspolitikk. Under Apartheid hadde den hvite minoriteten all makt og det var en generell antakelse om at fattige svarte og fargede, særlig menn, var kriminelle. Forestillingen om den «farlige svarte mann» eksisterer fremdeles og kommer særlig frem i diskusjoner om kriminalitet og vold, og hvem som «hører til» i hvilke nabolag.

Raseprofilering og stigmatisering av enkelt grupper er et globalt problem, noe demonstrasjonene i USA, Norge og resten av verden om politivold og BlackLivesMatter- bevegelsen tydelig viser. Vold og kriminalitet er del av hverdagens forventninger i Sør-Afrika. Det er også en forventning om at alle må være med å bekjempe kriminalitet. Innbyggere tar ansvar når myndighetene svikter og investerer i private sikkerhetstjenester.

Hvem er ansvarlig?

Individualiseringen av ansvar har også konsekvenser for hvordan sørafrikanere tillegger skyld. Når det skjer et innbrudd blir man først irritert på seg selv og deretter den kriminelle. For det er jeg som burde ha ryddet bilen tom. Det var jeg som glemte å lukke vinduet i stuen. Det var jeg som holdt mobilen i hånden på åpen gate. Det var jeg som ikke gjorde nok. Om det skjer et innbrudd i Norge, legges skylden på den kriminelle med én gang. Det er en selvfølge.

I Johannesburg dobbeltsjekket jeg at ingen fulgte etter meg når jeg kjørte hjem. Jeg gikk aldri ut alene da det ble mørkt. Jeg kjørte på rødt lys om kvelden for å unngå bilkapringer og tyveri. Jeg måtte bryte regler for å unngå fare. Jeg ble fortalt at dette var helt nødvendig. Etter noen måneder ble frykten for kriminalitet normalisert og jeg følte meg trygg.

Store strukturelle problemer og høy sosial og økonomisk ulikhet er noen av grunnene til den utbredte bruken av private sikkerhetstjenester i Sør-Afrika.
Store strukturelle problemer og høy sosial og økonomisk ulikhet er noen av grunnene til den utbredte bruken av private sikkerhetstjenester i Sør-Afrika.

Selv om vi i Norge ikke har samme fokus på sikkerhet og overvåking så er det ikke helt fraværende. Ofte tenker vi ikke over at deler av infrastrukturen vår er sikkerhetstiltak. Strategisk passering av belysning i gatene gjør det lettere å se, men også å overvåke. Benker og blomsterkasser plasseres strategisk rundt for eksempel Norges Bank og Stortinget for å forhindre angrep. Tempoet på endringer i norske byrom skjer saktere og er ikke like ekstreme som i Sør-Afrika, men de skjer og de er med på å forme byene våre.

Kanskje er det gjennom å belyse det ekstreme vi blir mer bevisst på hva vi har i Norge. Økende sosial ulikhet og unyanserte debatter om kriminalitet, vold og voldtekter skjer også her. Tilliten til systemet og tryggheten i det norske samfunn er ingen selvfølge, det er noe vi skaper sammen fra grasroten til øverste leder. Å bli bevisst på hva vi har kan vi bli mer bevisst på hva vi ønsker å bevare og hva slags by vi ønsker å bo i og skape for fremtiden.

Innlegget ble først publisert i Bergensavisen 16.08.2020. Se link BA Debatt