Temaet bærekraftig utvikling i skole og barnehage representerer både et kunnskapsområde og et danningsperspektiv. Fordi bærekraftig utvikling er et så sentralt tema i samfunnet, både lokalt, nasjonalt og globalt, trenger barn og unge kunnskap om bærekraft, f.eks. menneskets påvirkning på klima, natur og artsmangfold samt hvordan ressurser er urettferdig fordelt. I tillegg er bærekraftig utvikling et danningsprosjekt fordi det krever andre verdier, annerledes tenkning og nye levesett for å få til et mer bærekraftig samfunn. Dette innebærer at barn og unge skal dannes til bærekraftige medborgere, mens samfunnet de lever i, slett ikke er bærekraftig. Her, i dette blogginnlegget, vil jeg reflektere over dette danningsparadokset.

Å velge mellom ulike hensyn

Ny overordnet del til læreplanverket uttrykker at bærekraftig utvikling handler om å verne om livet på jorda og å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine behov. Videre er dette knyttet til miljø og klima, fattigdom, fordeling av ressurser, konflikter, likestilling, osv., som jo er høyst relevante kunnskapsområder innen bærekraftig utvikling. Flere steder er bærekraftig utvikling også uttrykt som et danningsprosjekt. For eksempel skal eleven forstå grunnleggende dilemmaer og utviklingstrekk i samfunnet, og hvordan de kan håndteres.

Det kryr av dilemmaer knyttet til bærekraft: Er det best med mikroplast fra syntetiske tekstiler eller forurensende produksjon av bomullstekstiler? Er det viktigst med vindmøller som gir fornybar energi eller bevaring av natur? Er engangsplast bedre enn ressurskrevende naturmaterialer? Slike dilemmaer er komplekse fordi noe kan være mer bærekraftig lokalt sett, men ikke globalt, man må kanskje velge mellom to onder, det kan være et spørsmål om rettferdighet eller så er det ikke så opplagt hva konsekvensene vil være. Ikke rart, kanskje, at fagfornyelsen fremhever at danning skjer blant annet når elevene forstår at det ikke alltid finnes enkle fasitsvar. Ambisjoner om at elever skal vite hvordan slike dilemmaer kan håndteres, er prisverdig, og kanskje nødvendig hvis vi skal klare å leve bærekraftig, men hva med voksnes evne til slik håndtering?

Danningsparadokset

Kanskje det tydeligste uttrykket for skolens danningsprosjekt ligger i setningen i overordnet del om at eleven skal lære å ta ansvarlige valg og handle etisk og miljøbevisst.

Oppsummert skal altså elevene øves i kritisk refleksjon og dannes til ansvarlighet og miljøbevissthet der de kan håndtere dilemmaer og forstå at det ikke alltid finnes enkle løsninger. Vi krever mye av den oppvoksende generasjon. Det kan jo høres helt riktig ut om vi ønsker en bærekraftig utvikling, men kan du, med hånden på hjertet, si at du tar ansvarlige valg og handler etisk og miljøbevisst? Jeg har i hvert fall vansker med dette. Jeg flyr om jeg skal på konferanse lenger vekk enn 100 mil, jeg bor romslig, og jeg har hytte på fjellet.

I dette ligger det et paradoks: Vi vil danne våre elever til et annerledes samfunn enn det vi har i dag. Elevene skal altså få til noe samfunnet ikke får til.

Også forskrift om rammeplan for barnehagen understreker bærekraft og miljøbevissthet, men hvor danningsprosjektet kanskje legger større vekt på det relasjonelle. Her ser vi liknende elementer av danning, som å legge grunnlag for barnas evne til å tenke kritisk, handle etisk og vise solidaritet. Igjen ser vi antydning til paradokset om å danne barn til å bli bedre enn oss som har ansvar for dem.

Satt på spissen skal barn og unge dannes til andre verdier, holdninger og handlinger enn det vi voksne står for. De skal kunne takle kompleksiteten og usikkerheten i utfordringer de møter, og som vi ikke takler. De må kunne stå i kontroverser, paradokser og dilemmaer, ikke minst de kontroversene våre generasjoner fyrer oppunder.

Kan man sette karakter på bærekraftengasjement?

Undervisning blir som kjent mer engasjerende om vi knytter prosjekter til egen hverdag, og klær er absolutt en del av alles liv. Verdens klesforbruk er kåret til en klimaversting med elendige arbeidsvilkår, grov ressursutnytting, forurensende industri, mikroplast og høyt CO2-utslipp. Hva er konsekvensene av at elever jobber med slike prosjekt? Jeg regner jo med at det kan være bevisstgjørende og oppdragende, og det blir sikkert ikke enkelt for moteløvene som har shopping som hobby å avsløre eget forbruk. Her er vi tilbake til dette paradokset, at elevene skal dannes til noe annet enn det samfunnet representerer.

Og hvordan skal lærere og lærerutdannere vurdere eller gi tilbakemeldinger på slike prosjektarbeid? «Du har vært flink»? «Jobbet flittig»? «Samarbeidet fint»? «Svart godt på spørsmålene»? «Presentert stoffet oversiktlig»?

Kan vi behandle prosjekter om bærekraftig utvikling som et tradisjonelt skoleprosjekt med standard karaktersetting og tilbakemeldinger om såkalt skoleflinkhet? Hva slags myndighet har vi, representanter fra overforbruksgenerasjoner, til å vurdere elevenes arbeid med bærekraft? Står vi i fare for å gjøre temaer innen bærekraft irrelevante for barn og unges engasjement ved å gjøre temaene såkalt skolske? Bør heller barn og unge selv definere hva som er relevant å lære, utforske og gjøre i skolen? Skal heller vi og medelever lære av dem, vi som har forårsaket problemene? Og hvordan får vi frem stemmene blant barn og unge som er uenige med læreplanens danningsprosjekt? Vi trenger vel deres bidrag til å få øye på kompleksiteten og forstå at det ikke nødvendigvis finnes enkle svar? Og hva med foreldrene? Hva vil de si når deres håpefulle kommer hjem etter et prosjekt om bærekraft og klandrer foreldrenes forbruk?

Oppsummert

Danningsparadokset skaper mange etiske fallgruver. Unges fremtid, engasjement, klimaangst og økosorg krever at bærekraft blir tatt på alvor i barnehage, skole og utdanning, mens tradisjonell tilnærming til skoleflinkhet og karaktersetting kan oppleves mot sin hensikt. Fokus på danning og handling i skolen kan erfares som meningsfulle, men vil det gi tilstrekkelig håp?

Det er krevende å finne en god balanse så lenge det er så stort sprik mellom det samfunnet ønsker av den yngste generasjonen og hva de andre generasjonene gjør og ikke minst hva de unnlater å gjøre. Dette er et ubehagelig tema vi må løfte frem i samfunnet.

Jeg sier ikke at det er enkelt.

Referanser:

Kunnskapsdepartementet (2017). Bærekraftig utvikling. Rammeplan for barnehagen. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan-for-barnehagen/verdigrunnlag/barekraftig-utvikling/

Kunnskapsdepartementet (2020). Bærekraftig utvikling. Læreplanverket - overordnet del. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/tverrfaglige-temaer/2.5.3-barekraftig-utvikling/?lang=nob