Etter at FNs generalforsamling i 2015 vedtok Agenda 2030 Transforming our world, har bærekraft som begrep og strategi krøpet oppover på den nasjonale og internasjonale dagsorden. Bærekraft blir mainstreamet – alminneliggjort – og skrives inn i planer og strategier på en rekke samfunnsområder. Dette er både betydningsfullt og nødvendig.

Bærekraftig utvikling handler som kjent om å endre menneskelige strukturer og praksiser som truer livsvilkårene på kloden, der perspektivet er globalt – verdens land må samarbeide om å motarbeide trusler som krysser landegrensene, ødelegger naturen og livsgrunnlaget og rammer de aller fattigste hardest. Bakteppet er en global markedsøkonomi som har gitt en formidabel økonomisk vekst som langt overskrider grensene for hva kloden vår kan tåle.

Med utgangspunkt i en interesse for utdanning, er jeg i dette innlegget spesielt opptatt av bærekraft og konkurransekraft knyttet til spørsmålet om regulering av markedsøkonomien – hva settes i fokus og hvilke hensyn ser ikke ut til å bli ivaretatt?

Utdanningssystemet og konkurranseevne

Et eksempel på alminneliggjøringen av bærekraft er fornyelsen av det norske læreplanverket, forberedt i Stortingsmelding 28 (2015–2016) Fag – fordypning – forståelse. Her ble bærekraftig utvikling innført som et tverrfaglig tema i skolen på en måte som utvider skolens samfunnsmandat. Det handler ikke bare om å ivareta nasjonale hensyn, men også om globale utfordringer.

Tidlig i stortingsmeldingen (s. 7) heter det at bærekraftig utvikling er prioritert fordi det reflekterer aktuelle samfunnsutfordringer, men når stortingsmeldingen begrunner fagfornyelsen i det viktige innledningskapittelet, stilles verken klimakrise eller naturkrise i sentrum (Karseth, Kvamme og Ottesen, 2022). Utfordringen stortingsmeldingen setter øverst, er å sikre vekst i både produktivitet og sysselsetting i en internasjonal konkurranseøkonomi (s. 7).

Sosial ulikhet og globale migrasjonsstrømmer blir nevnt, men disse utfordringene rammes inn av nasjonale hensyn. Hvilke samfunnsutfordringer bærekraftig utvikling er et svar på, blir ikke omtalt før senere i stortingsmeldingen (s. 39). Innledningsvis (s. 5) ligger vekten på hvordan skolen som kunnskapsinstitusjon bidrar til landets konkurransekraft:

Kunnskap, og evnen til å anvende kunnskap, er det norske samfunnets viktigste konkurransekraft.

Bærekraft som konkurransekraft

Arbeidet med fagfornyelsen ble sjøsatt gjennom Stortingets behandling av Stortingsmelding 28 (2015–2016) Fag – fordypning – forståelse i oktober 2016. Samme måned la et ekspertutvalg nedsatt av Solberg-regjeringen fram rapporten Grønn konkurransekraft (Hedegaard og Kreutzer, 2016). Rapporten er et annet eksempel på alminneliggjøringen av bærekraftig utvikling som har foregått de siste årene, her rettet mot økonomi og næringsliv.

I rapporten gjøres den koplingen som er fraværende i stortingsmeldingen, nemlig mellom konkurranseevne og bærekraft. Hovedbudskapet er at grønn omstilling kan fremmes gjennom grønne markedsreguleringer som stimulerer til konkurranse og bidrar til teknologisk utvikling og framveksten av effektive, smarte løsninger:

Med grønn konkurransekraft mener utvalget høy verdiskaping og full sysselsetting i et samfunn med reduserte klimagassutslipp (s. 6).

Utvalget viser til FNs Agenda 2030 og slår fast at «å begrense klimaendringene er avgjørende for svært mange av bærekraftsmålene» (s. 23). På denne måten koples bærekraft til konkurransekraft. 

Rapporten Grønn konkurransekraft er opptatt av hensynet til framtidige generasjoner; ved å redusere klimagassutslipp skal livsvilkårene sikres i framtida. Ekspertutvalgets tro på markedsregulering og utviklingen av teknologiske løsninger står opplagt sentralt i dagens politiske miljø, der utfordringen er å oppfylle forpliktelser i Paris-avtalen. 

Men både i rapporten og andre tilsvarende dokumenter, som for eksempel  Innovasjon Norges bærekraftstrategi (2020-2025), er det en nokså smal forståelse av bærekraftsagendaen som kommer til uttrykk. Hensynet til naturen er sjelden nevnt, og global rettferdighet bringes ikke inn.

I likhet med innledningen til fagfornyelsens stortingsmelding settes nasjonale hensyn i sentrum. Grønn konkurransekraft handler om å sikre norsk velferd ved å styrke landets konkurranseevne i et verdensmarked som legger om til grønne løsninger.

Verdsetting av naturen?

At naturverdier nedtones i en markedstilnærming til bærekraft, er ikke enestående for Grønn konkurransekraft. Professor Arild Vatn ved NMBU er en av forfatterne bak en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Nature som tar opp problemet. Til  Aftenposten 20. august, forteller han: - De aller fleste beslutninger om natur, naturmangfold og klima tas i markedet, hvor økonomiske hensyn styrer det meste.

Vatn er blant de norske forskerne i FNs naturpanel som gir et forskningsgrunnlag til oppfølgingen av FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Han peker på hvordan naturverdier ikke uten videre ser ut til å la seg omskrive til et markedsspråk. Da handler det om andre arters rettigheter og livsbetingelser og folks tilknytning til naturen, utover å utnytte den økonomisk.

Hva er nåtidas behov?

I den mest brukte definisjonen på bærekraftig utvikling lansert allerede i FN-rapporten Vår felles framtid i 1987, heter det at en utvikling er bærekraftig når den «sikter mot å dekke nåtidas behov og målsetninger uten å sette evnen til å dekke framtidas behov i fare» (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987, s. 8). Filosofen Arne Næss har for lenge siden foreslått å kvalifisere ‘nåtidas behov’ ut fra hva som er vitale behov for å leve gode liv (Næss, 2008, s. 294). 

Utgangspunktet er som kjent at det globale forbruket av naturressurser langt overskrider det kloden kan tåle. Med en slik tilnærming blir det viktig å undersøke hvordan forbruket kan reduseres, samtidig som velferden bevares, avgjørende for en velferdsstat som Norge med et høyt forbruk. Dette gir en annen inngang til bærekraftagendaen enn et språk som vektlegger bærekraft som konkurransekraft.

Årets Arne Næss Chair ved Universitetet i Oslo, Jason Hickel, har pekt på muligheten av å utvikle en økonomi som bryter med vekstparadigmet. Dette kan virke urealistisk innenfor den dominerende økonomiske strukturen. På den andre siden vil en målsetting om eksempelvis å redusere samfunnets energiforbruk, kunne bringe mer realisme inn i en ambisjon om å ivareta de ulike hensynene bærekraftagendaen reiser på samme tid. Det er nok her å nevne dilemmaene Fosen-saken reiser.

Kritisk bærekraftundervisning

Men er det ikke løfterikt at næringslivet gjennomgår et grønt skifte og at bærekraft blir integrert i sentrale økonomiske prioriteringer? Er det ikke grunn til å løfte fram eksempler herfra som gir håp i elevers arbeid med bærekraftig utvikling? 

Jovisst, gode eksempler må trekkes fram, regulering av markedet er utvilsomt viktig i overgangen til bærekraftige samfunn, og barn og unge må forberedes på å bidra til å ta del i denne overgangen. Det er grunn til bekymring over at det grønne skiftet i økonomi og næringsliv går for langsomt og initiativer som kan øke takten, bør hilses velkommen. 

Samtidig kan ikke skolens undervisning bare speile forståelsen av bærekraft som konkurransekraft. Fordi viktige hensyn ser ut til å bli oversett i det grønne skiftet, må skolens undervisning gi elevene mulighet til kritisk å undersøke aktører som seiler under bærekraftsfanen, der også økonomiske strukturer blir diskutert. Begreper som grønnvasking og utvanning hører hjemme her. 

I dette arbeidet blir bærekraftagendaens verdsetting av global rettferdighet, framtidige generasjoner og naturmangfold viktige kritiske ressurser. Et nøkkelspørsmål er hvem og hva som blir prioritert, og hvem og hva som havner i skyggen. Ivaretakelsen av disse ulike hensynene vil være fruktbare peilemerker i utviklingen av framtidas bærekraftige samfunn.