Samfunnet er i gang med en omstilling til et mer bærekraftig samfunn, og nye samfunnsutfordringer fordrer pedagogiske svar. Spørsmålet er hvordan vi skal tenke om skolens formål og innhold i kampen for et mer bærekraftig samfunn: er det tilstrekkelig å lære om bærekraft, eller bør man fremme en pedagogikk for bærekraftig utvikling?

Hvis vi skal fremme en utvikling for bærekraftig utvikling i skolen, hvilken danningsfigur bør skolens innhold sentreres rundt? I dette innlegget vil vi slå et slag for bærekraftig danning med utgangspunkt i dydsetikken og såkalte grønne dyder.

Bærekraftig utvikling som eget tverrfaglig tema i skolen

I Fornyelsen av Kunnskapsløftet 2020 ble bærekraftig utvikling fremmet som et eget tverrfaglig tema i skolen. I den overordnede delen av læreplanen synes ambisjonene med temaet å tangere et danningsperspektiv på utdanning – en pedagogikk for bærekraftig utvikling.

I tillegg til å forstå og håndtere grunnleggende dilemmaer og utviklingstrekk i samfunnet, skal elevene rustes til å handle etisk og miljøbevisst. Formålet er å ta vare på livet på kloden sett i lys av fremtidige generasjoners muligheter. Ser vi nærmere på fagplanene, synes formuleringene imidlertid mindre ambisiøst å gå i retning av utdanning om bærekraftig utdanning.

Elevene skal reflektere, drøfte og få nye innsikter om bærekraft – men det er lite konkret om hvordan elevene bør tenke, handle, føle og innrette livene sine for et bærekraftig samfunn. Her trer altså kompetansefokuset klarest frem, slik man gjerne kan forvente av læreplan basert på utbyttetenkning.

Menneskets instrumentelle forhold til naturen må endres

Hvorfor er dette et problem? Innenfor den pedagogiske filosofien om bærekraft taler man gjerne om at mennesket i dagens samfunn står i et utnyttende forhold til naturen. Gjennom moderniteten, med dets vitenskapelige fremskritt og rasjonelle tenkemåte, har mennesket så å si fjernet seg fra et natur- og verdenssyn der vi ser oss selv som en del av et større hele.

Forbruksmønsteret vårt, forurensningen, masseutrydningen av artsmangfoldet og klimaendringene er slik sett symptomer på et mer grunnleggende problem; mennesket står nå i et instrumentelt forhold til naturen der vi forsyner oss grådig av ressursene uten å gi noe tilbake. Slik sett er det ikke tilstrekkelig å lære om bærekraft – skolen må bidra i et større prosjekt om å endre vårt forhold til naturen. Et slikt syn innebærer ikke nødvendigvis en «tilbakevending til naturen».

Å endre menneskets forhold til naturen kan kun skje via kulturen – forstått som våre språklige og moralske fellesskaper. Som filosofen Hannah Arendt påpeker, er mennesket betinget av naturen, men også i stand til å skape noe annet og mer enn dette – vi er grunnleggende sett kulturbyggende og politiske vesener. For Arendt henger den økologiske krisen imidlertid sammen med tapet av en felles kulturell verden.

Vi lever nå i arbeidssamfunnet, der arbeidets nytte- og mål-middel-tenkning dominerer over menneskets frie handling i politiske fellesskap. Dette innebærer da også en grunnleggende pedagogisk krise, ettersom pedagogikk for Arendt grunnleggende sett handler om å bli innviet i en felles kulturell verden.

Fra kompetanselogikk til danningsperspektiver og dydsetikk

Danning handler om en utvekslingsprosess mellom mennesker og verden. Vi danner vår personlige karakter i møtet med en kulturell og naturlig omverden, en verden som utfolder seg for oss i stadig dypere lag. Den danske filosofen Thomas Aastrup Rømer har da også kalt danning for «kulturens hjerte».

På denne måten skiller danning seg vesentlig fra kompetanselogikken. Mens kompetanser fokuserer på individets egenskaper – helst de som er målbare, har innholdet og materialet elevene møter en helt sentral plass i et danningsperspektiv.

Danning skjer dermed med utgangspunkt i de erfaringene man gjør i et språklig og moralsk fellesskap orientert mot våre naturlige omgivelser. Slik sett medierer kulturen forholdet vi har til naturen – et forhold som har potensiale til å bli noe annet enn utnyttende og teknisk-instrumentelt. Hva er så alternativet?

Vi vil argumentere for at dydsetikken kan gi en teoretisk ramme for å forstå hvordan vi skal tenke om bærekraftig danning i vår tid. Vi vil fremheve Aristoteles´ tese om at menneskelige aktiviteter er underordnet det endelige målet om menneskelig blomstring eller det å leve et godt liv.

Å leve et godt liv er for Aristoteles det samme som å være orientert mot det som er godt i seg selv. Man oppnår altså lykke gjennom å leve et moralsk liv i pakt med dydene. Det finnes både moralske dyder (mot, selvkontroll, nøysomhet) og intellektuelle dyder (visdom, dømmekraft), og disse dydene bevares og kommer til uttrykk gjennom et velordnet samfunn. Slik sett kan dydene kun realiseres med et politisk fellesskap som overordnet ramme.

En bærekraftig karakterdanning og grønne dyder

En bærekraftig karakterdanning hviler på de tradisjonelle moralske og intellektuelle dydene. Innenfor det dydsetiske feltet diskuteres det nå om man ikke også bør artikulere noen dyder som vedrører bærekraft og vårt forhold til naturen mer eksplisitt. Det er dette vi kaller grønne dyder, og eksempler på disse er nøysomhet, ydmykhet overfor naturen, takknemlighet og estetisk sensibilitet, med andre ord holdninger som disponerer oss til å handle riktig overfor naturen.

Vi vil altså fremme en bærekraftig danning som revurderer forholdet menneske–kultur–natur og oppstiller en danningsfigur på et holistisk grunnlag. Å forstå bærekraftig danning innenfor et dydsetisk rammeverk handler imidlertid ikke om å erstatte lister med kompetanser med lister med dyder.

Betydningen av å erfare naturen som en verdifull

Kompetansebegrepet er ofte rettet mot elevenes kognitive ytelse og utbytte. Dydene vil derimot måtte forstås innenfor rammen av en mer helhetlig filosofi om å leve et godt liv, et liv der følelser og fornuft spiller på lag. Vår bærekraftige danningsfigur er derfor ikke bare opptatt av å undertrykke behov og gi avkall på nytelser, men er orientert mot et godt liv som gir tilfredshet og mening. Et liv som er viet til høyere formål enn forbruk og inntjening er i et dydsetisk perspektiv derfor også et lykkeligere liv.

Utdanning om bærekraftig utvikling er et perspektiv fra utsiden rettet mot en teoretisk forståelse av bærekraftig utvikling. En pedagogikk for bærekraftig utvikling med et dydsetiske rammeverk har imidlertid potensiale til å bli et perspektiv innenfra, der utdanningen skal transformere elevenes holdninger og verdier slik at de er i stand til å leve mer bærekraftige liv. Ved å erfare naturen som en verdifull kilde til våre erfaringer kan elevene gjøres i stand til selv å ta vare på kloden.

Kilder:

Hilt, Line og Lars Petter Torjussen (2021). Hva er bærekraftig utdanning? I Torjussen, Lars Petter og Line Hilt. (Red.). Grunnspørsmål i pedagogikken. Bergen: Fagbokforlaget.

Torjussen, Lars Petter og Line Hilt. (2021). Amor Mundi (Love of the World) in the Anthropocene: Arendt and the question of sustainable education. I Petersen, Karen Bjerg et al. (Red.). Rethinking education in light of global challenges. New York: Routledge.