Vi har alle noen ønsker om hva våre barn skal bli når de blir store, fordi vi ønsker dem vel. Men hva slags mennesker trenger jordkloden som allerede er overbelastet av mennesker? I denne teksten vil jeg argumentere for at begrepet «bærekraftig utvikling» ikke angår bare mennesker, men det globale økosystemet.

Bærekraftig utvikling

På 80-tallet grublet vi på om mennesker – vi som er så små – klarer å påvirke de store luftmassene og ødelegge ozonlaget. Vi er små, men vi er mange, og det er ingen tvil lenger om at vi har stor påvirkning på det globale økosystemet. Nå vet vi også at vi må gjøre noe med det. Samtlige læreplaner for utdanninger i Norge krever at «bærekraftig utvikling» implementeres i hele utdanningsløpet. Men hva betyr det?

Det opprinnelige begrepet bærekraftig utvikling omtalt av i Brundtland-kommisjonens rapport Vår felles framtid i 1987 (FN, 2013), er et svar på at menneskenes liv på Jorda ødelegger for kommende generasjoner (av mennesker). I dag vet vi at vi ikke kan tenke kun på generasjoner av mennesker, men at menneskenes skjebne er tett forbundet med det biologiske mangfoldet på Jorda, knyttet til de andre artene.

Mye har skjedd siden 1987. Utryddelsen av 1,75 millioner arter skjer 50 ganger raskere enn vi trodde skulle skje (Moss, 2010). FNs bærekraftrapport fra 2013 uttrykte alvoret slik: "Mennesker er på vei til selvødeleggelse hvis ikke destruksjonen av økosystemet stopper umiddelbart" (FN, 2013, s. 8). Vi må, med andre ord, leve slik at vi ikke ødelegger for livet til kommende generasjoner av mennesker, dyr, planter, insekter og andre «mer-enn-mennesker».

Menneskesentrert tankegang

Thomas Demos (2016), og mange flere, mener at det er den menneskesentrerte tankegangen som er hovedgrunnen til den økologiske krisen. Utvikling av moderne industrisamfunn, med storforbruk av råvarer fra naturen og fremelsking av effektiv utnyttelse av naturressurser, har hatt katastrofale konsekvenser. Så langt har dette ført til temperaturøkning, tørke og flom, utryddelse av ville dyr og deres habitater, ekstreme værforhold, epidemier og andre katastrofer (Demos, 2016).

Jorda selv begynner å vise seg som en aktør, og vi oppdager at vi ikke er så viktige som vi hadde trodd: Naturen trenger ikke enda mer av menneskenes utvikling, forstått som ekspansjon og bruk av naturens ressurser. Naturen trenger at vi demper oss selv, at vi lager mer plass for de andre artene og bryr oss mer om dem. Kanskje må vi lære av urbefolkningenes måter å leve i harmoni med naturen på?

Hele 80 % av Europas 14-åringer frykter for fremtiden (ICCS, 2016). Bekymringene gjør dem handlingslammet, som en gruppe VG1-elever fortalte meg: «Det er jo ingenting vi kan gjøre – vi vet jo at verden går under … alle sier det, vi har sett filmene om katastrofer og verdens undergang». Men fremtiden er ikke bestemt på forhånd – den skapes underveis. Som foreldre, lærere og lærerutdannere kan vi gjennom våre handlinger, og enda mer gjennom våre holdninger, påvirke hvordan fremtiden kan bli for kommende generasjoner.

Positiv innstilling, kreativitet og omsorg mer-enn-mennesker

Det er på tide å revurdere forholdet mellom mennesker og naturen (Finley, 2012). Å være et menneske er en ansvarsfull oppgave, og det er krevende og slitsomt å ta ansvar. I et velfungerende samfunn kan vi faktisk velge å ikke bry oss om andre mennesker, dyr, panter, luft og vann. Men likegyldighet, ansvarsfraskrivelse og ignoranse er med på å forsterke misbruk av naturen. Hva det betyr å være menneske er et spørsmål om makt, etikk og ansvar, men det er også et spørsmål om relasjoner og følelser, og forståelsen av begrepene kunnskap og læring.

En overgang til mer bærekraftig levestil krever, blant annet, at omsorg og ansvarlighet blir anerkjent som viktige komponenter i læringsbegrepet. Et helhetlig læringssyn anerkjenner at læring er avhengig av kroppslig engasjement, tålmodighet og ansvar for sine handlinger – på samme måte som læringssynet hos Nord-Amerikas urbefolkning (FNESC), som nylig er implementert i den kanadiske læreplanen (Government of BC, 2021),

Da min sønn var fire år og opplevde mestring, fortalte han: «Se! Jeg klarte det selv - for jeg har en kraft! ... Alle mennesker har en kraft!» Og så fortsatte etter en tenkepause: «Fordi Jorda går rundt!» Det var kanskje tyngdekraften han tenkte på, men hans poetiske undring fikk meg til å tenke: Ja, alle mennesker har krefter, men vi må bruke dem med måte, konstruktivt, i samklang med jordklodens rotasjonsbevegelser, og med omsorg for det globale økosystemet vi selv er en del av.

Kommende generasjoner trenger en positiv innstilling og kreativitet for å møte fremtiden. Å legge til rette for utdanning som oppfordrer barn til å forbli lekende, glad i alle slags dyr, kreative og uredde for forandringer, er en av de viktigste oppgavene til foreldre og lærere (Fredriksen, 2013, 2019). Jeg skriver «forblir» og ikke «blir» for det er nemlig de barn som er fantasiens eksperter, optimister, nytenkere og fremtidens helter.