Et delt sted ved elven

En svært varm sommerdag ruslet jeg langs elven Inn i sentrum av Innsbruck. Den lette brisen fra det kalde elvevannet, som springer ut høyt oppe i Alpene og næres av smeltende isbreer og snøfelt, ga en velkommen lindring i solsteken. Elvebredden interesserte meg fordi jeg tidligere hadde sett en bever svømme her, midt inne i byen, nær torget.

Jeg har ofte observert bevere på turer i naturen, enten ved finske innsjøer omgitt av skog eller ved mindre fjellvann i Norge. Men aldri før i et bymiljø som dette, i en elv omgitt av høye steinmurer. Nå ville jeg se om jeg kunne finne spor etter beveren på de små sandstrendene som dukker opp her og der langs elven når vannstanden er lav.

Sameksistens i byen

Jeg er i høst gjesteforsker ved Universitetet i Innsbruck, og for en tid siden hørte jeg en gruppe studenter presentere et prosjekt om sameksistens mellom arter i byen. Studentene utforsket elven fra en bevers perspektiv og diskuterte hvordan mennesker og bevere kan dele den samme byen.

For studentene var det en ny erfaring å forsøke å forstå naturen og relasjonene i den fra en annen arts ståsted. De reflekterte over at dette var en interessant måte å lære på, og at den ga dem en dypere forståelse, selv om det til tider var utfordrende fordi de innså hvor begrenset kunnskapen deres om den andre arten var.

Denne sommerdagen så jeg få tegn til bevere langs elven. Flere steder la jeg imidlertid merke til spor etter provisoriske boplasser der mennesker hadde oppholdt seg i noen dager, eller kanskje fortsatt oppholdt seg, for å søke ly for byvarmen: gamle madrasser, tekstiler hengt opp som vegger eller tak, noen gamle klær og deler av ødelagte møbler.

Helt på slutten av vandringen, nær universitetet, oppdaget jeg en beverhytte rett ved siden av et midlertidig menneskelig tilholdssted. Jeg kunne ikke avgjøre om noen av dem var bebodd.

Nettverk av relasjoner

Synet vekket mange tanker og følelser i meg. Det ble en sterk påminnelse om det komplekse nettverket av relasjoner som binder oss til resten av naturen og til hverandre. Et uventet møtepunkt mellom mennesker og bevere, begge med tilhold langs elvebredden – og en påminnelse på både utfordringene i vårt menneskelige samfunn og på forholdet vårt til resten av naturen.

Én tanke ble særlig værende hos meg. Jeg tok meg selv i å lure på hvor de fleste ville rettet innsatsen sin dersom tid og ressurser var knappe: mot menneskene som lever uten et hjem og bygger midlertidige tilholdssteder langs elvebredden, eller mot beverne og andre arter hvis naturlige leveområder er dramatisk endret av mennesker?

Hvordan avgjør vi hvilke behov som fortjener oppmerksomheten vår i en gitt situasjon? Menneskelig lidelse krever umiddelbar handling, men får ikke alltid det. Og krever ikke også andre dyrs lidelse et umiddelbart svar?

Jeg skulle gjerne avsluttet denne teksten med klare svar på alle disse spørsmålene, men jeg har dem ikke. Det finnes mange mulige svar, og de avhenger av hvem man spør. Ingen av dem er enkle eller ukontroversielle. Likevel tror jeg slike erfaringer og spørsmål er viktige for oss alle å reflektere over, og at vi bør lytte til hvordan andre tenker om dem.

Erfaringer og mangfold av emosjoner

I utdanning er det avgjørende å gi studenter mulighet til selv å oppdage og erfare bærekraftsutfordringer i sine egne omgivelser. Like viktig er det å gi dem tid og rom til å diskutere følelsene og tankene slike erfaringer vekker, og til å reflektere over mangfoldet av emosjoner og perspektiver som kan oppstå. 

Noen uker senere kom regnet. Vannstanden i Inn steg raskt, sandbankene forsvant under vann, og strømmen tok med seg restene av de midlertidige tilholdsstedene.

Beverhytta ble stående.