For over 30 år siden inngikk medlemslandene i FN den første internasjonale avtalen om bærekraftig utvikling i Agenda 21 (1992). Avtalen fremhevet viktigheten av å reorientere utdanning for å skape en mer bærekraftig utvikling. 

Utdanning for bærekraftig utvikling (UBU) ble en internasjonal bevegelse for å oppnå en reorientering i utdanningssystemer, og dette ble løftet ytterligere da FNs medlemsland ble enige om å lansere FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling fra 2005-2014. 

UNESCO fungerte som ledende organisasjon i løpet av dette tiåret og siden for å fremme og koordinere den globale utviklingen av UBU. I dag utvikles UBU videre i det globale rammeverket Utdanning 2030, (ESD for 2030) en global dugnad mellom stater og internasjonale aktører, som definerer hvordan en på lokalt, regionalt og globalt nivå kan oversette visjonene i Incheon deklarasjonen til praktiske forpliktelser.

Hvordan kan UBU styrke og endre utdanningssystemer og undervisningspraksiser?

Utdanning for bærekraftig utvikling (UBU) gir et helhetlig rammeverk som har til formål å øke både kvaliteten og relevansen til utdanning mer generelt. UBU tar i bruk ulike pedagogiske teorier og tilnærminger for å utvikle elevenes kapasitet til å ta bevisste og bærekraftige valg i sine daglige liv. Mer konkret legges det vekt på livslange læringsferdigheter, kritisk refleksivitet, samarbeidende læringsrelasjoner og å utvikle helhetlige forståelser av kunnskap.

UBU forbereder elevene på å møte de store sosioøkologiske utfordringene i det 21. århundret. Dette er undervisningsparadigmene og tradisjonene fra 20. århundret ikke i stand til, og derfor er det behov for å transformere utdanning. UBU gir et rammeverk for utdanning som fremmer fem sentrale elementer – de såkalte ‘5 Ps’ – i FNs bærekraftsagenda med de 17 bærekraftsmålene. Se illustrasjon nedenfor:

Hvilke pedagogiske tilnærminger knyttet til UBU er særlig viktig for utdanningskvaliteten?

Vi kan starte med vektleggingen av aktiv og elevsentrert læring, som igjen utfordrer læreren til å innta rollen som tilrettelegger og veileder av elevstyrt undersøkelse og oppdagelse. Dette innebærer en bevegelse bort fra utdanning forstått som leverandør av begrenset og fast kunnskap. 

UBU tilbyr en pluralistisk tilnærming til utdanning og anerkjenner at med tanke på å oppnå bærekraftig utvikling, har vi ennå ikke all kunnskapen som skal til. Derfor må læring være orientert mot søken etter ny kunnskap og nye løsninger.

UBU gir også støtte til langsiktig kompetanseutvikling og løfter fram såkalte transformative temaer, inkludert systemtenkning. Tilnærmingene til læring flytter oppmerksomheten bort fra det individuelle til det sammenkoplete og vekk fra konkurranse til samarbeid. Samtidig fremmes kritisk analyse, refleksjon og bevisstgjøring. Dette har konsekvenser for læring og læringsmiljø på en rekke måter:

• Et inkluderende læringsmiljø – Føler alle elever og ansatte seg trygge og respektert på skolen?
• Et kultursensitivt læreverk, pensum og lærebøker – Finner alle elever seg selv og sine synspunkter representert i læringsmateriellet de bruker?
• Et samarbeidende læringsmiljø – Samarbeider elevene jevnlig for å løse utfordringer og skape ny kunnskap? Oppmuntres og respekteres demokratisk dialog?
• Stillasbyggende læring – Er læreplanen strukturert med sikte på å forbedre og videreutvikle kompetansen fra år til år, for eksempel gjennom læringsutbyttebeskrivelser som vektlegger progresjon?
• Tverrfaglig læring – Planlegges læringsinnhold og læringsutbytte på tvers av fag som sikrer at elevene overfører kunnskap, ferdigheter og kompetanse?
• Transfaglig læring – Legges det til rette for at elevene kan bruke det de lærer i møte med problemstillinger i den faktiske verden og på måter som engasjerer dem i handlingsbasert læring?
• Verdibasert læring – Ivaretas et tydelig verdigrunnlag av skolen? Er disse verdiene integrert i læringsinnhold? Diskuteres verdier jevnlig med ansatte og studenter og er det mulig å vurdere ulike synspunkter og perspektiver?

Hva betyr dette mer konkret for læringsutbytte og kompetanseutvikling?

De pedagogiske tilnærmingene til UBU støtter som vi har sett, erfaringsbasert og anvendt læring slik at lært kunnskap, ferdigheter og verdier kan brukes på praktiske måter og tilpasses nye kontekster og situasjoner. Det finnes mange lister over bærekraftskompetanser som, selv om de tilbyr noen varianter, generelt gir et nokså enhetlig bilde av hvilke kompetanser som er viktige. 

UNESCOs 2017-publikasjon Education for Sustainable Development Goals: learning objectives tilbyr en av disse anerkjente listene. I europeisk sammenheng har vi nå også Green Comp: European sustainability competence framework (2022) som gir et verdifullt grunnlag for å inkludere bærekraftskompetanser i utdanningssystemene og orientere dem mot transformativ læring.

Tar vi et skritt tilbake, er det grunn til å merke seg at disse kompetansemodellene er direkte orientert mot den tidligere ideen om at det er tre dimensjoner som blir adressert både i UBU og den beslektede strategien utdanning for globalt medborgerskap. Det dreier seg om en kognitiv dimensjon, en sosio-emosjonell dimensjon og en atferdsmessig dimensjon. 

Med tanke på den kognitive dimensjonen er det snakk om et bredt sett av refleksjonskompetanse, inkludert selvrefleksjon og kritisk tenkning, så vel som systemtenkning og fremtidstenkning. 

Den sosio-emosjonelle dimensjonen involverer et sett av mellommenneskelig kompetanse med utvikling av selvinnsikt og emosjonell bevissthet, kapasiteter for samarbeid og kommunikasjon, samt en motivasjon for personlig involvering, deltakelse og globalt medborgerskap. 

Den atferdsmessige dimensjonen handler om å utvikle et bredt sett av handlingskompetanse knyttet til evne til etisk tenkning, strategisk tenkning, konsekvenstenkning og integrert problemløsning.

UBUs forstyrrende funksjon

Men når vi dykker ned i disse kompetansemodellene, overses gjerne en svært viktig overordnet kompetanse. Dette angår rammeverk og paradigmet læringen er et uttrykk for, og som fremmes som en del av vår livslange evne til å lære. På sitt mest transformative forstyrrer UBU våre kunnskapstradisjoner ved å utfordre et tradisjonelt syn på utdanning og kunnskap som har forsøkt å forstå verden gjennom å dele ting opp i atomiserte og frakoblede deler. 

Dette har vært en del av våre vitenskapelige tradisjoner og vært viktig i samfunnets kunnskapsutvikling helt siden starten på 1600-tallet og den kartesianske dualismen (jf. filosofen René Descartes´ skille mellom kropp og tanke). Denne tradisjonen bidrar også til å forsterke skiller mellom kropp og sinn, oss og dem, mennesker og natur, i tillegg til å overse sammenhenger mellom systemer på tvers av miljømessige, økonomiske, sosiale og kulturelle dimensjoner.

UBU har som mål å legge til rette for at elever kan utvikle sine egne kunnskapskonstruksjoner som tilfører kontekst og mening til egen læring og som åpner for utforskning, utdyping, dybdelæring og anvendelse av læring til virkelighetsnære kontekster.