Størstedelen av min ungdom bodde jeg i en by som heter Busan i Sør-Korea. Busan er en havneby, omringet av fjell og strender. Fra foreldrene mine sin leilighet var det både en strand og en tursti til fjellet innenfor en radius på 20 minutters gange. I en by med 8 millioner innbyggere!

Jeg satte aldri pris på dette før jeg i USA bodde midt i en ørken, da hadde jeg en sterk dragning mot havet. Problemet ble løst da jeg flyttet til Bergen.

Det vakre i naturen oppleves på to måter

For mange langs vestkysten av Norge er det åpne, og innimellom treløse, landskapet en del av identiteten i snart 6000 år. Landskapet er utviklet og vedlikeholdt av beitende husdyr og lyngbrann. Fordi landskapet gjenspeiler måten de lever på, blir det kalt kulturlandskap. Det er bare naturlig at menneskene i denne regionen kan føle identitet og kultur truet når politikk rundt treplanting kommer inn i bildet.

Menneskene har intime forhold til naturen rundt seg. Folk opplever det vakre i naturen på to ulike måter: de biologiske behov, og de kulturelle behov.

Det biologiske kommer fra menneskets evne til å tilpasse seg, å overleve gjennom tilgang til mat. Folk foretrekker landskap med vann, uavhengig av kultur eller generasjon.

Kulturlandskapets behov er tillærte, fra sosiale og kulturelle opplevelser. Derfor er de mer varierende på tvers av befolkningen.

Tradisjonelt har landskapsplanlegging og -styring vært drevet av meningene fra eksperter. Eksperter er gode på å gi vurderinger av enkelte landemerker som kan hjelpe til å verne om dem. Men denne tilnærmingen er kanskje ikke like passende når det gjelder vanlige, hverdagslige landskap – fordi ekspertene og befolkning kan ha ulike preferanser. Det blir som kaffekoppen jeg laget på sløyden/i kjeramikk-kurset mitt – den har ingen verdi for en kunsthandler, men er uvurderlig for meg.

Studie viste at eldre nordmenn misliker granskog

Nylig gjorde vi en studie for å forstå landskapspreferanser i Norge (Liu et.al., 2021), gjennom Norsk Medborgerpanel. Vi gav de som ble spurt to bilder side om side fra seks ulike landskapstyper, og ba dem velge mellom de mislikte, var nøytrale til, eller likte landskapet. Meningsmålingen gav til sammen 4344 svar, og nesten 60 % av respondentene la ved tekst for å forklare valgene sine.

Åpne landskap som beitemark og lyngheier er de mest foretrukne (55 %), mens tette granskoger er minst likt (8 %) og mest mislikt (79 %) blant nordmenn. Kontrasten var spesielt stor mellom øst- og vest-Norge, mellom menn og kvinner, og mellom ung og gammel. De som i aller størst grad foretrakk åpne landskap og mislikte granskogen var kvinner over 60 år fra vest-Norge.

Negative følelser mot granlandskapet blant eldre i kystområder virker å være assosiert med historisk planting av gran, som tilsier at preferanser kan bli formet av «ryktet» til en tresort (i dette tilfellet den invaderende arten sitkagran, se faktaboks). Slike oppfatninger mykner gradvis med tiden. Endringen i hva unge og eldre respondenter foretrekker reflekterer hvordan vi stadig endrer forholdet til kulturlandskapet rundt oss.

Studien viser at landskapsutvikling og -styring ikke bare påvirker globalt og regionalt klima, karbonlagring og biomangfold, men også folks følelser. Dette fremhever et viktig poeng når det gjelder tiltak som «skogplanting i nye arealer» i den nye Klimameldingen. Har vi tenkt over alle konsekvensene når det gjelder hva som skjer om disse blir gjennomført? Hvordan kan vi systematisk sammenligne verdiene mellom fordeler og ulempene?

Å la være å ta hensyn til folks preferanser kan føre til en kræsj mellom klimatiltakene og tradisjonelle sosiokulturelle verdier.

Kilder

Liu X., Tvinnereim E., Grimsrud K.M., Lindhjem H., Velle L.G., Saure H., Lee H. 2021. Explaining landscape preference heterogeneity using machine learning-based survey analysis, Landscape Research. https://doi.org/10.1080/01426397.2020.1867713

Sitkagran i Norge

Sitkagran kom til Europa på 1800-tallet, fra vestkysten av USA og Canada.

Sitkagran er ofte plantet nær kysten, siden den tåler sjøsprøyt og den kan dermed beskytte mer ømfintlige trær. I tiårene etter andre verdenskrig foregikk en storstilt utplanting av sitkagran på Vestlandet. Gjenreising av skogen var et eget punkt i gjenoppbyggingsplanen Fellesprogrammet etter andre verdenskrig.

I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet ut nesten 25 000 dekar årlig. Derfor må mange av disse plantefeltene betegnes som relativt unge.

I Fremmedartslista 2018 til Artsdatabanken er sitkagran (inkludert lutzgran) ført til risikokategori SE — Svært høg risiko. Det begrunnes med at arten har stort invasjonspotensial og høg økologisk effekt (blant annet gjengroing av de rødlistede naturtypene kystlynghei og kysthøgmyr).

Norges største sitkagran vokser i Hestebergveien på vei til Fløyen i Bergen.