De siste årene har NRK flere ganger tatt opp kritikkverdige forhold i norsk barnevern og avdekket alvorlig systemsvikt i velferdsstatens ivaretagelse av barn og unge som er i vanskelige og krevende livssituasjoner. Barn som trenger hjelp, får ikke hjelpen de har krav på. 

NRK og mediene er ikke alene om å synliggjøre svikt; også Riksrevisjonen, Sivilombudet, Barneombudet og Helsetilsynet har rapportert om det samme. 

Det er flere forhold som forklarer hvorfor velferdsstaten ikke strekker til, blant annet er oppgavene komplekse og forutsetter et utstrakt samarbeid mellom tjenester og profesjoner. Det er likevel grunn til å spørre om en viktig grunn til at velferdsstaten ikke får det godt nok til for barn og unge i vanskelige livssituasjoner, er at de ikke blir inkludert og involvert. 

Det mangler brukermedvirkning både når det gjelder utforming av politikk, lover og tiltak, og når det gjelder det enkelte barns møte med velferdstjenestene. I denne kronikken er vi opptatt av den første dimensjonen, nemlig betydningen av at barn og unge blir hørt og får medvirke i politisk-administrative prosesser.

Politiske rettigheter også for barn og unge i utsatte livssituasjoner

Alle land i verden, unntatt USA, har nå sluttet seg til Barnekonvensjonen, som gir barn politiske, sivile og sosiale rettigheter på lik linje med voksne. Sammen med Island, Sverige, Mexico, og trolig snart Skottland, har Norge gjort Barnekonvensjonen til nasjonal lov, noe som betyr at konvensjonen har grunnlovsrang. 

Til tross for forpliktelser og gode intensjoner, kan det se ut som om vi har et systemproblem ettersom barns rettigheter ikke ivaretas på flere områder, som nylig påpekt i NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid, i NOU 2020: 14 Ny barnelov til barnets beste, og i Regjeringens BU21 BarnUnge21 – Ut av blindsonene – strategi for et samlet kunnskapsløft for utsatte barn og unge. 

Barn og unge blir ikke systematisk involvert og hørt, verken i hjelpetjenestene i kommunene eller i statlige annenlinjetjenester. I flere år har for eksempel Elevundersøkelsen vist at elever ikke opplever tilstrekkelig medvirkning i skolen. 

Mange kommuner og noen tjenester har ungdomsråd, men de er gjerne sammensatt av «populære» ungdommer og har begrenset innflytelse. Ungdommene gjør en særdeles viktig jobb. I tillegg trenger vi også å høre fra – og gi beslutningsmakt til – de som strever og som er brukere av tjenestene.

Barnerettighetsvurderinger

Barneombudet har påpekt at vi ikke - slik vi skal - automatisk inkluderer barn og unge i politiske og administrative beslutningsprosesser. I den grad de involveres på systemnivå, vet vi lite om hvilken påvirkningsmulighet og -kraft de har. Hvordan barnets beste vurderes i saker som gjelder mange barn, er ofte uklart.

Barneombudet har utformet en Barnerettighetsvurderingsveileder til bruk for alle som jobber med å utforme beslutningsgrunnlag i offentlig sektor: departementer, direktorater, kommuner og fylker. Hva man skal gjøre, når og hvordan, er altså klargjort for utredere og beslutningstakere som skal innhente informasjon fra barn og bruke denne til å informere beslutningsprosesser. 

Det er på tide at vi begynner å undersøke i hvilken grad dette følges opp og hvorvidt det åpner for reell medvirkning fra barn og unge.

Barn får også alt for ofte liten plass i utprøving og evalueringer av tiltak. Ikke bare unngår vi å ta barnas rettigheter på alvor, vi mister også verdifull informasjon når de ikke får delt sine erfaringer. 

Et illustrerende eksempel er evalueringen av prøveordningen med samtaleprosess, en ny prosessmodell for barnevernssaker i fylkesnemnda, fra 2019. Kun åtte foreldre og barn bidro med informasjon og erfaringsdeling. Det er åpenbart ikke tilstrekkelig til å danne seg et bilde av hvordan ordningen virker og oppleves.

Kunnskap fra barn

Barnas erfaringer og råd er en direkte kilde til kunnskap om systemforbedring. Forskning er viktig – kombinert med praksisfeltets verdifulle erfaringer. Men skal vi virkelig forsterke og forbedre tjenestene for barn, må barnas egen kunnskap på alvor. Det fordrer at vi hører på dem og innhenter erfaringer og råd fra mange barn. Det må selvsagt skje på en systematisk måte slik at funnene er representative. 

I Norge har Forandringsfabrikken utvilsomt lykkes svært godt i å innhente, oppsummere og formidle kunnskap fra barn og unge som det ikke uten videre er lett å få i tale, ikke minst de under 18 år.

I BarnUnge21 strategien er det foreslått at det skal være et obligatorisk barneperspektiv i enkelte typer forskningsprosjekter. Det kan være noe direktoratene og departementene som etterspør forsknings- og utviklingsoppdrag om barn og unge i sårbare livssituasjoner kan ha som krav når de lyser ut midler.

Skal ambisjonene i Barnekonvensjon realiseres, må vi både tenke bredt og favne vidt. Alle interesseorganisasjoner og brukerorganisasjoner som arbeider for barns rettigheter må inviteres til å bidra. Barnekonvensjonen forplikter, og det haster med å få på plass ordninger som sikrer god medvirkning for barn. 

Vi må legge til rette for at Norge henter inn og bruker kunnskap fra barn på en systematisk måte. I tillegg må nok mange voksne gå i seg selv, og endre holdninger og praksis. Barna skal høres, det er deres rett, og det er det opplagt at deres innsikt er nødvendig.