Det norske barnevernsystemet har lenge vært på linje med øvrige nordiske land og sentrale land i Europa slik som Tyskland og Nederland når det gjelder nivået på barn som ikke kan bo hjemme, og at barnevernet først skal gi hjelp og støtte til barn og familier så langt dette er mulig.

Vi er nå vitne til omfattende endringer som kan ha store konsekvenser for barn og familier i utsatte livssituasjoner, og som gjør at vi beveger oss bort fra land som vi vanligvis er i kompaniskap med. Det er en:

• Markant reduksjon i omsorgsovertagelser. I 2017 var det 926 barn som det ble fattet omsorgsvedtak for, mens det i 2022 var 548 barn.
• Markant reduksjon i hjelpetiltak. Ifølge de nyeste KOSTRA-tallene per 31.12.22 fremgår det at fra utgangen av 2017 til utgangen av 2022 er det en nedgang på 25 prosent når det gjelder antall barn med hjelpetiltak.
• Markant nedgang i antall saker om adopsjon. I 2018 var det 65 adopsjonssaker, i 2021 var det 20 adopsjonssaker.
• Markant nedgang i antall akuttsaker. I 2017 var det 1343 vedtak om akuttvedtak, og i 2021 var det 694.
• Markant oppgang i samtykke til omsorgsovertagelse. I 2018 var rundt 25 prosent av omsorgsovertagelsessakene i nemnda med samtykke, mens i 2021 var det rundt 40 prosent.

Så omfattende endringer på kort tid skulle man tro – ja forvente- er et resultat av politisk forankrede reformer. En markant reduksjon i barnevernets innsats må da være en villet og ønsket omlegging av barnevernsystemet i Norge? For, hvis ikke, så mangler det politiske legitimitet. Da står vi overfor det som den svenske statsviteren Bo Rothstein omtaler som et demokratisk sort hull.



Dette er en situasjon hvor praksisfeltet er frakoblet det demokratiske system og finner egne løsninger og fortolkninger av hvilke rettigheter skal beskyttes og hvilke normer som skal gjelde.



Det kan imidlertid ikke leses ut av policydokumentene, Stortingsvedtak, eller ny barnevernslov at innsatsen overfor barn og unge i utsatte og vanskelige livssituasjoner skal reduseres. Tvert imot er formålsparagrafen fra 1992-loven opprettholdt i ny lov:

«Barnevernets oppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse, til rett tid. Barn og unge skal møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og barnevernet skal bidra til at barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.» (§ 1-1)

Det er også videreført i ny lov at barn har rett på nødvendige barnevernstiltak (§ 1-6) og Høyesterett gir anvisning på at tiltakene barn får skal være riktige for barnet det gjelder.

Det er ikke plausibelt at oppvekstreformen[1] som trådte i kraft 1 januar 2022 på så kort tid kan forklare endringene som jeg har pekt på, og endringene begynte i tillegg lenge før 2022.

Min hypotese er at endringene i norsk barnevern kan tilbakeføres til domfellelsene i den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD).[2] De senere år har Norge fått stempel som en «enfant terrible» i Europeisk barnevernrett. Norge har 27 avgjørelser i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i perioden 2015 – januar 2023, hvor det er konstatert krenkelse for hele eller deler av anførte forhold i 14 av sakene.

Avgjørelsene er kritisert for mangler ved beslutningsgrunnlag, avveininger og begrunnelsene, og at staten ikke har oppfylt plikten til å arbeide for gjenforening (se eksempelvis HR-2020-661-S avsnitt 112).

Det er alvorlig å bli dømt av EMD for brudd på menneskerettighetene. Det er som følge gjort tydelige endringer i loven knyttet til plikten til å arbeide for gjenforening og bedre beslutningsgrunnlag.

Samtidig som det er påvist feil er det også påpekt at norsk praksis og regelverk er i tråd EMD sine saksbehandlingskrav etter artikkel 6 og 8. EMD har bare unntaksvis rettet kritikk mot saksbehandlingen, og har ikke rettet kritikk mot at det er foretatt omsorgsovertagelser. Dette er viktig informasjon å ta med i diskusjonene om hva som bør gjøre i norsk barnevern.

Er det slutt på et barnesentrert barnevern i Norge?

Norsk barnevern har i lengre tid vært beskrevet som barnesentrert, og Norge er et av få land som har gjort barnekonvensjonen til nasjonal lov på linje med Grunnloven.[3] Barnekonvensjonen av 1989 er en historisk nyvinning som har gitt barn individuelle rettigheter, og konvensjonen har universell oppslutning. Alle land unntatt USA har ratifisert barnekonvensjonen.

Den norske (og nordiske) velferdsstaten har bred oppslutning og har som sitt adelsmerke at det skal være like muligheter for alle. De viktigste byggesteinene legges i barndommen, og det er bred politisk oppslutning for å sikre at alle barn får gode og trygge oppvekstvilkår.

Det forplikter å ha barnekonvensjonen som gjeldende rett, og det utfordrer tradisjonell tilnærming til forholdet mellom staten og familiene. At barns rettigheter skal beskyttes selv i så vanskelige saker som barnevernssaker. Staten plikter å sikre barnets interesser over foreldrenes selvbestemmelse og autonomi når det er påkrevd - prinsippet om barnets beste er grunnleggende i norsk rett. Det er imidlertid både krevende og konfliktskapende å prioritere barns rettigheter i barnevernssaker.

De omfattende og raske endringene som nå skjer gjør meg sterkt bekymret. Det kreves grundigere analyser av utviklingen, men det er et varsko når Norge som tydelig har lagt til grunn at barns rettigheter forplikter at barnevernet stiller opp, nå ser ut til å trekke seg fra dette ansvaret. Det er også et varsko at Norge nå går i en annen retning enn øvrige Nordiske land.

Fotnoter:

[1] Oppvekstreformen eller barnevernsreformen som den også omtales ble vedtatt av Stortinget i 2017 på basis av forslag i Prop. 73 L (2016-2017). Sentralt i reformen er styrket kommunal innsats med forebygging og tidlig innsats overfor barn og familier som trenger dette og det betyr også at hele den kommunale oppvekstsektoren skal ha ansvar for familier som er i vanskelige og utsatte livssituasjoner og som trenger hjelp.

[2] PÅ DIPA senteret (Centre for Research on Discretion and Paternalism) studeres betydningen av EMD, sosiale bevegelser og opposisjon til barnevern og velferdsstat.

[3] Island, Sverige og Mexico er det tre andre landene, og Skottland sies å være nær å gjøre de samme.