Dersom barn i offentlig omsorg ikke kan gjenforenes trygt med sine foreldre, har myndighetene en forpliktelse til å finne gode omsorgstiltak – og det vanligste er at barna bor i fosterhjem. For noen er adopsjon en mulighet, og det betyr at barnet varig knyttes til en ny familie og ikke lengre er en del av barnevernet. I barnekonvensjonen, artikkel 21, første del, er noen viktige standarder i forbindelse med adopsjon fastsatt:

«Parter som anerkjenner og/eller tillater adopsjon, skal sikre at barnets beste skal være det overordnede hensynet, og de skal:

(a) sikre at tillatelse til adopsjon bare blir gitt av kompetente myndigheter som i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler og på grunnlag av alle relevante og pålitelige opplysninger beslutter at adopsjon kan tillates på bakgrunn av barnets situasjon i forhold til foreldre, slektninger og verger og at de berørte personer, om nødvendig, har gitt sitt samtykke til adopsjonen etter å ha fått full informasjon og den rådgivning som måtte være nødvendig,»

Sammen med postdoktor Hege Stein Helland og professor Katrin Križ har jeg undersøkt 213 dommer om barnevernsadopsjon i syv land (Østerrike, England, Estland, Finland, Tyskland, Norge og Spania).[1] Disse dommene omfatter 247 barn og unge. Vi har studert i hvilken grad beslutningstakere forholder seg til barnas synspunkter og om barns livssituasjon og individuelle særpreg er tydelig vist til i dommene når beslutningstakere begrunner beslutning om adopsjon fra omsorgen. Vi har studert alle dommer for ett (2016) eller flere år.[2]

Vårt utgangspunkt for å studere skriftlige rettsavgjørelser er kravet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6(1) om at dommere og domstolene skal offentliggjøre begrunnelsen for en avgjørelse. Vanligvis vil dette ha form av skriftlige vedtak, som bør inneholde relevante argumenter og begrunnelser for adopsjonsvedtakene – herunder informasjon om barns forhold og deres egenart, barnas synspunkter, når det er hensiktsmessig, og hvilken vekt beslutningstakerne har gitt barnets synspunkter.

Lite informasjon om barnas behov

Som tittelen på dette innlegget viser, er det overordnede funnet fra denne studien at barn i adopsjonssaker i stor grad er usynlige. Til tross for at barnet var den sentrale personen i denne saksbehandlingen, fikk kun en femtedel en fremtredende plass i dommen. For eksempel er det tydelig at det er lite informasjon i adopsjonsdommene om barnas behov, deres tilpasning til en ny familie og tilknytning til deres biologiske familie. Dette er informasjon som man skulle tro var svært viktig når man skal ta beslutninger, og fraværet av dette er bekymringsfullt.

Det er også illustrerende hvordan domstolene forholder seg til barn som det er rimelig å forvente burde blitt hørt eller i det minste at deres kompetanse og modenhet blir vurdert. Totalt 75 (av 247) barn i denne studien var fem år eller eldre. Vi tenkte at hvert av disse barna ville bli hørt og at det skulle fremgå tydelig i dommene dersom de ikke ønsket, eller ikke burde, bli hørt. Totalt ble kun 37 barn sine meninger presentert i rettsavgjørelsene.

Det kan selvsagt være gode grunner til at barnets mening ikke er omtalt i dommene, for eksempel på grunn av forhold med barnet og barnets situasjon eller fordi barnet ikke ønsker å dele sin mening. Det må også sies eksplisitt at det er beslutningstakernes ansvar at barnets standpunkt og rett til å bli hørt er ivaretatt og at det tydeliggjøres at de har blitt tatt hensyn til.

Uten tvil ligger vanskeligheten for beslutningstakere i barnevernet i å avgjøre hva som kan være i et annet menneskes interesse – et barn i tilfeller av adopsjon fra omsorgen – uten å være partisk av fordommer, følelser og preferanser. Denne vanskelige og komplekse vurderingen av bevis, interesser og argumenter kan imidlertid ikke gjennomføres uten å ha kunnskap og innsikt i barnets unike opplevelser, behov og omstendigheter.

Generell mangel på barneperspektiv?

Usynligheten’ er et funn som gjenspeiler en analyse på tvers av land av fjerningssaker i nyfødtsaker.[3] Til sammen lurer jeg på om en forklaring på usynligheten i disse typene for barnevernssaker er en generell mangel på barneperspektiv når rettsvesenet fatter vedtak og begrunner sine valg. En annen forklaring kan være at barnevernsadopsjon i seg selv er så lite transparente og etterrettelige. En studie av ansvarlighetsmekanismer (accountability) for denne type avgjørelser viser at dette er beslutningsprosesser som har få slike mekanismer – faktisk så har Burns og kollegaer titulert arbeidet sitt «The Hidden Proceedings».[4]

Våre overordnede funn om barns synlighet i vurderinger og inkludering av barns ønsker, følelser og synspunkter i saksbehandlingen er nedslående. Våre analyser viser imidlertid også hvordan noen vurderinger er eksemplariske når det gjelder hvordan de beskriver barn, hører deres meninger og begrunner sine avgjørelser. Dette viser at det er mulig at vurderinger i stor grad kan være barnesentriske, og at beslutningstakere har et valg om å utvide dette spørsmålet.

[1]Helland, Križ & Skivenes. Accepted for publication. Gauging the Child’s Presence and Voice in Adoption Proceedings of Children from Care in Seven European Countries: Applying a Child Equality Perspective, in Children’s Involvement in Adoption Decision-Making. Research Handbook on Adoption. An Edward Elgar Research Handbook in Family Law Series. Edited by Professor Nigel Lowe QC (Hon) and Dr Claire Fenton-Glynn.

[2] En detaljert oversikt finnes på <https://discretion.uib.no/projects/supplementary-documentation/adoption-judgements/> accessed 14 February 2022.

[3] Križ, Krutzinna, Pösö & Skivenes. In press. The Invisible Child: A Comparative Study of Newborn Removal Judgements from a Child Equality Perspective (CEP). International Journal of Children’s Rights.

[4] Burns, Pösö & Skivenes. 2017. Child Welfare Removals by the State: A Cross-Country Analysis of Decision-Making Systems. New York, Oxford University Press.