Det norske barnevernssystemet er under gransking av den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Domstolen har de siste par årene formidlet at de skal se på over 30 norske barnevernssaker. Det er langt flere enn mot noe annet land innenfor dette saksfeltet.

Enkeltpersoner klager over at Norge har krenket deres rett til respekt for familielivet i henhold til artikkel 8, og/eller brudd på deres rett til rettferdig prosess i henhold til artikkel 6 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Samtidig som menneskerettighetsdomstolen har satt Norge under lupen, har vårt barnevernssystem også blitt kraftig kritisert av internasjonale og nasjonale medier.[1] «Barnevernet» sies å være det mest kjente norske ordet på verdensbasis.[2]

Den enorme kritikken fra utlandet kan forventes å ha innvirkning på innbyggernes tillit til systemet og dets beslutningstakere. En umiddelbar antakelse vil være at tilliten til barnevernssystemet vil reduseres som følge av den negative oppmerksomheten. Vår forskning viser derimot at dette ikke er tilfellet.

Økende tillit

Ved Center for Research on Discretion and Paternalism har vi studert den norske befolkningenes tillit til barnevernssystemet. På to ulike tidspunkter - i 2014 og i januar 2020 – spurte vi et representativt utvalg av de norske befolkningene om følgende:

Fortell oss hvor mye tillit du har til:

• Barnevernetatene som skal beskytte barn
• Barnevernsarbeidere som jobber i disse etatene
• Dommerne i retten som tar avgjørelser om omsorgsovertakelse av barn

For hvert av utsagnene kunne respondentene velge ett av følgende svaralternativer: «Mye», «Ganske mye», «Noe», «Veldig lite» og «Usikkert».

Et overraskende funn er at det er en økning i tilliten til barnevernssystemet og beslutningstakerne fra målingen i 2014 til målingen i 2020. I 2014 ga rundt 50% av befolkningen uttrykk for at de hadde stor eller ganske stor tillit til barnevernet og dets beslutningstakere. I 2020 uttalte mer enn 60% av befolkningen det samme (se tabellen).

Vår analyse av dataene fra 2020 viser at unge og personer med høyere utdanning har betydelig mer tillit til systemet [3]. Den samme statistiske sammenhengen ble funnet i undersøkelsesdataene fra 2014, der også folk som var politisk venstreorienterte hadde høyere tillit til systemet (se Juhasz & Skivenes 2016). At utdanningsnivå påvirker tillit til det offentlige er også dokumentert i en skotsk studie av befolkningens syn på sosiale tjenester.[4]

Hvordan kan det ha seg at den sterke kritikken av det norske barnevernet likevel gir høyere grad av tillit til systemet? Selvfølgelig kan det være andre mekanismer som driver tillit til et system enn kritikk, men en plausibel forutsetning er at offentlig kritikk er en driver for tillit og mistillit.

Vi har ikke studert mekanismene mellom kritikk og tillit i vår studie, og kan derfor ikke gi et vitenskapelig dokumentert svar på hva som er forklaringen. Likevel er det mulig å peke på noen mulige årsaker som kan spille inn.

Fire mulige årsaker

For det første kan den debatten som har foregått i sosiale medier og i massemedia ha økt folks bevissthet om barn som lever i risikofylte situasjoner, og at det er et system som er ansvarlig for å beskytte denne gruppen barn. Mennesker som mener at staten bør beskytte barn og prioritere barns velferd høyere enn foreldreretten når det er farlige og uverdige for barn i familier, kan ha blitt tydeligere i sine synspunkter og meninger om barnevern når systemet blir utsatt for kritikk.

For det andre kan den økte tilliten til systemet skyldes en økt barnesentrisk orientering i det norske samfunnet. En slik utvikling er riktignok ikke systematisk dokumentert, men det er likevel mulig å se en utvikling i denne retningen. Eksempler på økt barnesentrisme er ny Grunnlovsbestemmelse, §104 som kom i 2014; sterkere krave om deltakelse fra barn i forskjellige beslutningssituasjoner; endringer i barnevernlovgivningen §1-1 som introduserer kjærlighet som et moment i loven; offentlig informasjon fra sentrale myndigheter rettet mot barn; veldig liten aksept av oppdragervold i den norske befolkningen.

En studie med 54 000 barn i alderen 8-12 år i 16 land spurte barna om deres subjektive oppfatning av barns rettigheter (Kosher & Ben-Arieh, 2017), og synliggjør store forskjeller mellom ulike land. Når deltakerne ble spurt: «Jeg tror at i mitt land voksne generelt respekterer barns rettigheter », sa 83% av norske barn seg enig. Bare 35% av barna fra Sør-Korea sa det samme (ibid 2017, s. 263). [5]

• LES OGSÅ: Professor sammenlikner norsk barnevern med andre land

For det tredje har kritikken mot det norske barnevernsystemet resultert i at man har fått frem argumenter og informasjon som forklarer og forsvarer barnevernet og dets funksjon. For eksempel vises det ofte i den offentlige debatten til at rettssystemet i Norge er rangert som et av de beste i verden (REF), at Norge er rangert høyt når det gjelder beskyttelse av barns rettigheter (KidsRightIndex 2019) og høyest av 180 land på en indeks over barnevelferd (WHO/UNICEF Lancet-kommisjonen 2020).

For det fjerde kan det være at barnevernssystemet drar nytte av den generelle høye tilliten nordmenn har til myndighetene. Når tillitsnivået har vært høyt og stabilt i mange år, er det fra forskerhold pekt på at systemet er robust mot bølger av kritikk. I en studie av en sak med massiv kritikk av politiet i Finland, fant Kääriäinen m.fl. at tilliten til politiet i befolkningen ikke avtok.[6] De peker på lignende funn etter terrorangrepet i Norge 22. juli 2011, og konkluderer med at «tillit ser ut til å være ganske stabilt som et fenomen på landnivå» (ibid. s. 83, egen oversettelse).

Kritikk og tillit

For å oppsummere: Vi er i en situasjon der den norske befolkningen ikke bare har opprettholdt tilliten til barnevernssystemet siden 2014, men at tilliten til systemet og dets beslutningstakere har økt – til tross for en bølge med kritikk fra utlandet i perioden.

Funnene er overraskende, og går på tvers av det man skulle forvente ut i fra antakelsen om at kritikk gir lavere tillit. Det kan tenkes at fenomenet kan forklares av en mot-mobilisering fra forsvarerne av barnevernet, økt bevissthet rundt barns rettigheter og stilling i samfunnet, og en generell høy tillit til myndighetene i Norge.

Det er likevel åpenbart at mer forskning er nødvendig for å avdekke mekanismene som påvirker tilliten til barnevernet.

Referanser

[1 ] Stang, Edda (2018). Resistance and protest against Norwegian Child Welfare Services on Facebook - different perceptions of child-centring. Nordic Social Work Research . Vol. 8. Stang, Edda (2018). Ethical decision-making in internet research ? Investigating protest groups against Child Welfare Services on Facebook. Qualitative Social Work

[2] Holm-Hansen, J. (2017) «Polish attempts of understanding child protection service», Klassekampen. https://www.klassekampen.no/article/20170128/PLUSS/170129745 (lest 6. april 2019).

[3] Regresjonsanalysen er vist i den engelske versjonen av denne blogposten: No trust issues in the Norwegian population (discretion.uib.no)

[4] McCulloch, T. and S. Webb (2019). What the Public Think about Social Services: A Report from Scotland British Journal of Social Work (2019) 0, 1–21 doi: 10.1093/bjsw/bcz090

[5] Landene som var inkludert i studien, ranger fra høyest til lavest: Norge, Tyrkia, Malta, Nepal, England, Estland, Tyskland, Romania, Spania, Israel, Colombia, Algerie, Polen, Etiopia, Sør-Afrika og Sør-Korea.

[6] Kääriäinen, J. P.Isotalus & G. Thomassen (2016) Does public criticism Erode trust in the police? The case of Jari Aarnio in the Finnish news media and its effects on the public’s attitudes towards the police, Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention, 17:1, 70-85, DOI: 10.1080/14043858.2016.1144315