Omsorgsovertakelser representerer et alvorlig statlig inngrep i den private sfære, men kan også være helt nødvendig for å beskytte et nyfødt barn dersom foreldre ikke er i stand til å ivareta barnet. Disse beslutningene blir spesielt utfordrende når barnet er foreldrenes første, og foreldrene ikke har fått prøve seg på omsorg for barnet.

I Norge tillater Lov om Barneverntjenester å fjerne nyfødte barn fra foreldrenes omsorg mens de fortsatt er på sykehuset, og deretter plassere dem i fosterhjem etter en omsorgsovertakelse.

Beslutningene som Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker (Fylkesnemnda) tar i disse sakene innebærer en vurdering av fremtidig foreldreskap. Dette er med andre ord beslutninger tatt under stor usikkerhet.

I min forskning har jeg analysert alle skriftlige vedtak om omsorgsovertakelser fra Fylkesnemnda fra 2016 etter § 4-8, 2. ledd og § 4-12, hvor foreldrene ikke tidligere har mistet omsorgen for barn. Totalt omfattet dette 19 saker.

Selv om dette er en liten andel av det totale antallet omsorgsovertakelser, involverer de barn og foreldre som tilhører en særlig utsatt gruppe innenfor barnevernssystemet, og beslutningene som tas har svært stor betydning for de involverte.

Utfordrende avgjørelser

Et viktig funn fra min undersøkelse er hvordan vedtakene belyser foreldrenes komplekse og omfattende problemer, i tillegg til manglende evne til å endre seg. I sakene som ble behandlet ble omsorgssituasjonen hos foreldrene, med unntak av én sak, vurdert til å innebære for høy risiko for de nyfødte hvis de skulle flytte hjem til foreldrene.

Sentralt i Fylkesnemndas beslutning var hvilken type problemer foreldrene hadde i relasjon til å skulle ha omsorg for barn, samt varigheten til, og utbredelsen av, disse problemene. Dette inkluderte forhold knyttet til personlighet, sosial fungering og mental helse, egen problematisk barndom og oppvekst, ulike grader av utviklingshemming, og rusmisbruk.

I sakene jeg analyserte var dette ofte beskrevet som langvarige problemer, som foreldrene hadde hatt siden barndom eller ungdomstid . Det som kunne variere var imidlertid antall kilder Fylkesnemndene baserte seg på for å rettferdiggjøre beslutningene.

Det var også en viss forskjell i hvordan man vurderte foreldrenes endringsmuligheter; i hoveddelen av sakene ble foreldrenes problemer vurdert som permanente, i en fjerdedel så man et visst endringspotensial, mens det i et lite antall saker ble vurdert som forbigående problemer, der en form for endring var i gang.

Informasjonsrike saker til tross for nytt foreldreskap

Til tross for at sakene jeg undersøkte gjaldt «nye» familier og tilsynelatende ferske barnevernssaker, var ikke foreldrene nye aktører innenfor det bredere velferdssystemet. De fleste hadde vært mottakere av omfattende helse- og sosialtjenester i mange år, de fleste siden barndom og tidlig ungdomstid.

Beslutningene etter § 4-8, 2. ledd og § 4-12 innebærer en vurdering av fremtidig foreldreskap. Beslutningstakerne så ut til å dempe denne fremtidige usikkerheten ved å vise til foreldrenes barndom og historikk innenfor helse-, sosial og barneverntjenestene. Rapporter og kunnskap fra disse kildene ble brukt som indikatorer på deres fremtidige egenskaper som foreldre.

Barnevernssaker hvor barnet er nyfødt og foreldrene førstegangsfødende er en kategori hvor usikkerhetsmomentet er stort, og den tilgjengelige informasjonen for beslutningstakerne er tilsynelatende liten. Det gir beslutningstakerne stort rom for skjønnsutøvelse. Basert på denne forskningen mener jeg det er behov for større åpenhet og tydelighet når det konkluderes om framtidige foreldreferdigheter og endringsmuligheter, basert på forutgående livshistorie og sanntidsobservasjoner.

• Les hele forskningsartikkelen (Open Access) hos Children and Youth Services Review