Barnevernssystemet i Norge er langt unna å sikre reell medvirkning fra barn. Til tross for at lovverket er tydelig, og det er uttrykt gode intensjon for å sikre barns deltakelse i barnevernet, viser både forskning,[i] rapporter fra barn selv[ii] og flere offentlige utredninger[iii] at barn ikke er tilstrekkelig involvert i egen barnevernssak.

Jeg tror at en viktig årsak til dette er at medarbeidere og beslutningstakere i barnevernet har et voksenperspektiv – det man gjerne omtaler som «adultism» på engelsk. En ung person i Det europeiske råds arbeidsgruppe for barns rettigheter har satt ord på det på denne måten: «voksne undervurderer barns mening og forstår ikke fordelene ved deres deltakelse». [iv]

Rett til å delta

Barns rett til deltakelse slås fast i artikkel 12 av Barnekonvensjonen (1989), og det er særlig viktig i «enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet". I tillegg til at deltakelse i barnevernssaker er en rettighet, er det også en nødvendig betingelse for at de som tar beslutninger skal finne ut hva som vil være til barnets beste.

Det er barnet selv som vet best hva som gjør at hun eller han føler seg lykkelig og vel. Dette betyr selvfølgelig ikke at hva som er til barnets beste utelukkende skal bestemmes av barnet – men uten at det samarbeides med barnet så blir ikke vurderingen god nok.

Et barn som er intervjuet til en erfaringsrapport fra barn som har opplevd vold eller overgrep, gjør dette poenget klart: «Jeg tenker at lille meg som fem år kunne vært med å bestemme. Jeg visste mye om hvordan det kjentes å være meg. Det hadde de som skulle bestemme trengt å vite.» (FF, 2019 s. 18).

Hindre for deltakelse

Det er flere grunner til mangel på involvering av barn. De voksne beslutningstakernes ønske om å beskytte barn mot potensiell re-traumatisering, vanskelige lojalitetskonflikter eller andre belastninger, er fremtredende i barnevernssaker. Mange beslutningstakere mener også at barn ikke har tilstrekkelig evne og modenhet til å bli involvert, og det kan være en oppfatning av at det ikke har noen betydning for beslutningen i saken om barnet deltar eller ikke.

En mer underliggende forklaring – som jeg mener er en avgjørende årsak til de nedslående resultatene når det gjelder barns deltakelse – er voksnes forståelse av barn. Jeg mener at vi trenger å utvikle et barneperspektiv, hvor vi ser på barnet som et moralsk individ på lik linje med andre individer i samfunnet.

Det innebærer at man må se det som en moralsk forpliktelse å involvere barn i prosesser der deres egen fremtid blir bestemt. Det gjelder uavhengig av om deres syn ikke har noen vekt i en endelig avgjørelse av saker; og selv om de ikke kan håpe å overtale andre om deres evne til å ta egne beslutninger. En slik forståelse av deltakelse resonnerer med det barn i barnevernet selv uttrykker er viktig for dem.

Mot et barneperspektiv

Det er mulig å øke barns deltakelse i barnevernet ved å stramme opp retningslinjer og krav til dokumentasjon, gi barnevernsansatte og beslutningstakere systematisk trening i å snakke om vanskelige og sensitive problemer med barn, og å tilrettelegge de fysiske omgivelsene slik at samhandling med barn kan skje på lik linje som med voksne. Det store spørsmålet er likevel hvordan vi kan forandre vårt kulturelle og tradisjonelle syn på barn slik at barna selv føler seg respektert og involvert.

Norge er på mange måter et barnesentrert samfunn, hvor barns rettigheter og velferd er godt sikret. En rekke målinger det siste tiåret dokumenterer dette, og senest UNICEF rapporten «World of Influence – Understanding what shapes child well-being in rich countries”[v]. Blant 41 høyinntekstsland er Norge rangert på topp når det gjelder å tilrettelegge for barns velferd (side 53-55). Likevel, når det gjelder barns opplevelse av medvirkning i skolen, så viser rapporten at Norge er blant de svakeste (side 27). Det samsvarer med det vi vet fra barnevernsektoren. På hjemmebane, i familien, sier imidlertid norske barn at det står bedre til.

Mer kunnskap om barns deltakelse er nødvendig, men det er allerede nå på sin plass å spørre om velferdsstatens profesjoner bremser utviklingen og trenger å ta et oppgjør med fagets syn på barn og barnets beste.

Referanser

[i] Se for eksempel: Berrick et al (2015) Children’s involvement in care order decision-making: a cross-country analysis. Child Abuse & Neglect.; McEwan-Strand & Skivenes (2020) Children’s capacities and role in matters of great significance to them. International Journal of Children’s Rights.

[ii] Se for eksempel: FF (2019) Forandringsfabrikkens Kunnskapssenter. Rett og Sikkert. Om anmeldelse, avhør i barnehus og rettssak. Fra unge som har opplevd vold eller overgrep. Oslo: Forandringsfabrikken.

[iii] Se for eksempel: Fjeld-utvalget (2020) Gjennomgang av ti særlig konfliktfylte barnevernssaker i Bergen kommune; Helsetilsynet (2019). Det å reise renser øynene. Gjennomgang av 106 barnevernsaker.

[iv] Council of Europe (2016). Child Participation Assesment Tool. s. 4. https://rm.coe.int/16806482d9

[v] UNICEF (2020). Worlds of Influence Understanding What Shapes Child Well-being in Rich Countries. https://www.unicef.org/media/77571/file/Worlds-of-Influence-understanding-what-shapes-child-well-being-in-rich-countries-2020.pdf