Barns rettigheter

Når bør barnevernet gripe inn?

Norge skiller seg fra andre land når det gjelder hva innbyggerne anser som akseptabelt grunnlag for å fjerne et barn fra foreldrene.

Publisert

Om forfatteren

Marit Skivenes er professor i statsvitenskap og leder av DIPA-senteret ved Universitetet i Bergen. Skivenes er involvert i flere internasjonale forskningsprosjekter som studerer barnevernsavgjørelser, barns vilkår i samfunnet og legitimiteten til velferdsstaten.

En viktig årsak til kontroversen rundt barnevernet – både i Norge og mange andre land – er at barn i økende grad blir sett på som individer med separate interesser og rettigheter.

Denne endringen av barns status i samfunnet er blant annet et resultat av FNs barnekonvensjon. Men selv om alle verdens land har ratifisert konvensjonen (med unntak av USA), skaper likevel denne rettighetsutviklingen kontroverser.

Omstridt rettighet

En særlig omstridt rettighet er barns rett til beskyttelse. Dersom barnets biologiske foreldre ikke er i stand til eller vil utføre foreldreplikten, kan staten gjennom barnevernssystemet overta omsorgen for et barn.

En beslutning om å flytte et barn fra foreldrene utfordrer individuelle friheter og respekten for familiens privatliv og autonomi.

Marit Skivenes

Dette er ansett som et av de mest inngripende avgjørelsene en stat kan ta, og representerer en sterk maktutøvelse fra staten. En beslutning om å flytte et barn fra foreldrene utfordrer individuelle friheter og respekten for familiens privatliv og autonomi. Slike avgjørelser må derfor gjennom rettslige prosedyrer som overholder de høyeste standarder for rettssikkerhet.

Men beslutninger om omsorgsovertakelser skal også være legitime ved at de blir akseptert av borgerne. Vi vet imidlertid veldig lite om innbyggernes holdninger til barnevernet, til inngrep, og balansen mellom foreldres rettigheter og barns rettigheter. Det er store kunnskapshull når det gjelder hva «folk flest» anser som akseptabelt grunnlag for å fjerne et barn fra foreldrene.

Undersøkelse i flere land

Som et første skritt på veien til å få vite mer om dette har vi gjennomført en undersøkelse i England, Norge, Polen og Romania. Fire land som skiller seg fra hverandre når det gjelder velferdsmodeller og barnevernssystemer, og hvor Polen og Romania er ansett å ha en særskilt sterk beskyttelse av familien. I hvert av de fire landene ble et representativt utvalg av befolkningen bedt om å svare på flere spørsmål om barnevern (Skivenes, under arbeid).

Innbyggerne fikk spørsmål om myndighetenes ansvar for å beskytte barn som lider på grunn av utilfredsstillende omsorg fra foreldrene. De ble også spurt om forskjellige typer foreldreutfordringer, for eksempel rusproblemer, psykisk sykdom og psykisk utviklingshemning.

Funnene viser tydelig at det er en aksept blant et flertall av befolkningen i alle landene for at barnevernet bør gripe inn og fjerne et barn fra hjemmet dersom det lider på grunn av utilfredsstillende omsorg.

Marit Skivenes

Funnene viser tydelig at det er en aksept blant et flertall av befolkningen i alle landene for at barnevernet bør gripe inn og fjerne et barn fra hjemmet dersom det lider på grunn av utilfredsstillende omsorg.

Likevel er det forskjeller mellom landene. Selv om et flertall var enige om at det er legitimt å gripe inn, er det en betydelig høyere del av den engelske (86 %) og norske (84 %) befolkningen som er enige i dette, sammenlignet med innbyggerne i Polen (58 %) og Romania (55 %).

Ulike foreldreproblemer

På spørsmål om et barns lidelse på grunn av foreldrenes alkoholproblemer ville utgjøre en grunn til inngrep, var svarene derimot veldig like. Norge 93%, i England 87%, i Romania 86% og, i Polen 79% oppga at foreldrenes alkoholproblemer er en legitim grunn for myndigheter til å gripe inn i familien og flytte barnet.

Aksepten for intervensjon hvis et barn lider på grunn av psykiske sykdom hos foreldrene er også høy, med unntak av i Polen. En stor andel av befolkningen i Romania (80%), Norge (78%) og England (72%) svarte at det ville være akseptabelt å gripe inn og flytte barnet, mens i Polen lå andelen lavere (60%).

På spørsmål om psykisk utviklingshemming er det imidlertid klare forskjeller mellom landene, og særlig nordmenn skiller seg ut. I Norge oppgir 73% at barns lidelse som skyldes psykisk utviklingshemming hos foreldre er en berettiget årsak til fjerning. Tilsvarende andel i Romania var 54%, mens 48 % i England og Polen oppgir det samme.

Overraskende høy aksept

Det er uunngåelig at det blir konflikt og uenighet omkring barnevernets ansvar. Det står om verdimessige spørsmål, tradisjoner om familielivets fred, og foreldrerettigheter. Det er dermed naturlig at det blir stilt spørsmål ved legitimiteten til barnevernssystemet.

Derfor er det overraskende å finne en relativt enhetlig og høy aksept blant befolkningen i alle de fire landene for å flytte et barn når foreldre ikke ivaretar barnets beste – og særskilt ser vi en landoverskridende enighet når foreldrene har alkoholproblemer.

Funnene fra undersøkelsen antyder at synet på barn og statusen til barns rettigheter står sterkere blant folk i de østeuropeiske landene enn hva den offentlige debatten gir inntrykk av. ​

Marit Skivenes

Den norske befolkningen skiller seg ut med en samlet stor enighet om å flytte et barn som lider fra hjemmet, uavhengig av hvilke problemer hos foreldrene som er skyld i dette. I England, Polen og Romania viser resultatene mer variasjon. Det kan bety at det nordmenn har forstått at barn har egne rettigheter – uavhengig av hvilken familie de er født inn i.

Det er interessant at også i de østeuropeiske landene er det en høy andel som støtter at barnevernet griper inn når barn som lider. Disse landene har barnevernssystemer og velferdsmodeller som er svært ulikt det norske, og bærer med seg arven fra Sovjetunionen. Det har over tid også kommet mye kritikk av det norske barnevernet fra østeuropeiske land.

Funnene fra undersøkelsen antyder at synet på barn og statusen til barns rettigheter står sterkere blant folk i de østeuropeiske landene enn hva den offentlige debatten gir inntrykk av.