I Norge, som i mange andre land, er familievold og vold mot barn et alvorlig samfunnsproblem. Selv om aksepten for fysisk avstraffelse av barn i Norge er blant de laveste i Europa, har omlag 19% av norske barn blitt utsatt for fysisk vold minst en gang i løpet av oppveksten. Fire prosent har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold som inkluderer at de enten har blitt slått, sparket, slått med en knyttneve eller fysisk angrepet på andre måter. Det blir også rapportert om tilsvarende stor andel som opplever psykisk vold. Barn som bor i familier med partnervold, opplever vold indirekte.[1] De negative konsekvensene dette har for barn er uten tvil massive.

Omfattende forskning viser hvordan barnas barndom ødelegges av volden de opplever, og de langsiktige negative konsekvensene for deres fysiske og psykiske helse, velferd og relasjoner er dokumentert i en rekke studier. En av de mest kjente studiene er Adverse Childhood Experience (ACE) studien fra 1997[2] som dokumenterer hvordan overgrep, mishandling og familievold, men også skilsmisse fra foreldre, hadde en alvorlig negativ innvirkning på barnas voksenliv. Jo flere negative opplevelser, jo større blir konsekvensene.

Selv om de skadelige ettervirkningene fra en voldsutsatt barndom lenge har vært godt dokumentert har prosessen frem til å forby vold mot barn tatt tid. I dag har 61 land forbudt vold mot barn - Norge forbød det i 1987, og 27 land har sagt de planlegger å forby det.[3] Det betyr at vold mot barn fortsatt er lov i godt over hundre land i verden. For noen av barna som opplever vold, mener barnevernet at de må få sin situasjon brakt til fylkesnemndene for en vursering av om det er nødvendig å flytte barnet fra foreldrene. Vi har svært lite informasjon og kunnskap om barnevernssakene som gjelder vold.

Ny forskning om omsorgsovertakelse i voldssaker

Ved Centre for Research on Discretion and Paternalism, ved Universitetet i Bergen, har doktorgradsstudent Audun Løvlie og jeg studert omsorgsovertakelsessaker som omhandler vold. Nær 100 skriftlige fylkesnemndsavgjørelser er analysert. Vår ambisjon er å få en bedre forståelse av, og kunnskap om, situasjonen for barna, familiene og hvordan beslutningstakerne vurderer disse alvorlige, urovekkende og vanskelige sakene.[4] Jeg vil dele tre funn her.

1) Barna var i en svært vanskelig situasjon og hadde store behov for hjelp. I de fleste tilfeller opplevde barna flere typer vold, og så mange som en fjerdedel av barna opplevde både alvorlig fysisk og alvorlig psykisk vold. Et eksempel fra en sak om søsken på 2, 7 og 9 år gir en illustrasjon:

«Den største risikofaktoren er knyttet til vold. [Barn 1] og/eller [Barn 2] har beskrevet […] en omsorgssituasjon preget av konstant frykt for å bli slått, truet, trukket og trakassert. Begge [Barn] har gjentatt i forskjellige sammenhenger at mor slo dem med en slikkepott og et brettet håndkle, der hjørnene ble brettet for å [forårsake] mer smerte. (Fra sak 2016-MNorway20).»

Tidvis beskrives barns opplevelse av vold i hjemmet som å bo i en krigssone. En nylig publisert oversiktsartikkel som undersøker kvalitativ forskning, viser at barn opplever vold i hjemmet som kompleks, isolerende og varig.[5] Sistnevnte er spesielt til stede "(r) uavhengig av om barn beskrev volden som" subtil og lumsk [eller] eksplisitt og eksplosiv», en gjennomgående opplevelse på tvers av barn og studier, er at "den var alltid der."[6]

2) Foreldre anerkjente sjelden fullt ut volden og virkningen den har på barna sine. I en tredjedel av sakene er det en delvis innrømmelse fra foreldrene. I en majoritet av sakene benekter foreldrene fakta og bevis. Dette er et fenomen jeg ikke har vært tilstrekkelig klar over. Imidlertid er det ikke uvanlig innen barnevern. Forskning på foreldre i barnevernet viser lignende funn av fornektelse.[7] Løvlie og jeg finner også at i en femtedel av voldssakene, klandrer foreldrene barnet for situasjonen og volden som oppstår og/eller bagatellisere overgrepene. Dette viser seg også å være forholdsvis vanlig i barnevernssaker.[8]

3) Viktige hensyn for beslutningstakere er å vurdere konsekvensene av overgrep for barnets velferd, samt foreldrenes evne til å gjøre endringer. Kan hjemmet og familien bli et trygt sted for barnet? Denne vurderingen baserer seg på vurderinger knyttet til barnets fremtid og hva som sannsynligvis vil skje dersom barnet forblir i en voldelig familiesituasjon. Dette er nært knyttet til vurdering av foreldres (og familiers) evne til å endre en situasjon med overgrep og vold. Sistnevnte fremhever et sentralt trekk i sosialt arbeid og i barnevern fordi potensialet for endring handler om å skape et godt sted for barnet. Sakene vi analyserer viser at potensialet for endring er nært knyttet til foreldrenes fornektelse og skylden de legger på barnet, fordi det tolkes som foreldres mangel på selvforståelse og innsikt, og da anses grunnlaget for endring og forbedring som vanskelig.

Hvorfor benekter foreldre at deres barn utsettes for vold?

Det er vanskelig å forstå at foreldre ikke erkjenner sin rolle i barns smerte og erfaringer i disse sakene som behandles av fylkesnemndene. Kanskje noe av forklaringene ligger i selve den negative voldsspiralen. En del kan handle om at barn som lever med vold også oftere opplever vold som voksne – både som voldsutøvere og som ofre. Mulig disse foreldrene fra sakene vi har analysert har en historie med overgrep og vold i barndommen. En annen del kan handle om følelsene skam og skyld i forbindelse med vold og overgrep.

I sin doktoravhandling fra 2016 undersøker psykolog Aakvaag[9] vold, reviktimisering og traumerelatert skam og skyld i den norske befolkningen, og demonstrerer sammenheng mellom vold, skam og skyld. Aakvaag påpeker at en typisk menneskelig reaksjon i forhold til skam er følelsen av at man har gjort noe galt, og dermed er det naturlig at det skjules og ikke snakkes om. Kanskje dette er en mekanisme som kaster noe lys over hvorfor foreldre i voldssakene i liten grad erkjenner volden og overgrepene barna har rapportert.

[1] Se https://www.bufdir.no/statistikk_og_analyse/oppvekst/vold_og_overgrep_mot_barn/barn_utsatt_for_vold_i_familien/#heading4704 and Hafstad, G. S., & Augusti, E. M. (red.) (2019). Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten: En nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år. (Rapport 4/2019). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

[2] Se Felitti Vincent J., et al.. (1998). Relationship of Childhood Abuse and Household Dysfunction to Many of the Leading Causes of Death in Adults: The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study. American Journal of Preventive Medicine 14(4): 245–58.

Les mer her: https://en.wikipedia.org/wiki/Adverse_childhood_experiences#Start_of_the_ACE-aware_movement

[3] Per August 2021, Global Initiative to End All Corporal Punishment of Children (2021).

[4] Løvlie, A, & Skivenes, M. (forthcoming) Justifying interventions in Norwegian child protection – an analysis of cases of violence in migrant and non-migrant families. Nordic Journal on Law and Society.

[5] Noble-Carr, D, Moore, T, McArthur, M. (2020). Children's experiences and needs in relation to domestic and family violence: Findings from a meta-synthesis. Child & Family Social Work. 25: 182– 191. https://doi.org/10.1111/cfs.12645

[6] Noble-Carr, et al., 186, se note 5.

[7] Brown, Rebecca and Ward, Harriet. (2014). Cumulative Jeopardy: How Professional Responses to Evidence of Abuse and Neglect Further Jeopardise Children’s Life Chances by Being out of Kilter with Timeframes for Early Childhood Development. Children and Youth Services Review 47: 260-7. https://doi.org/10.1016/j.childyouth.2014.09.017

[8] Brown, Rebecca and Ward, Harriet., se note 7.

[9] Aakvaag, H. F. (2016). Violence, revictimization and trauma-related shame and guilt. An investigation of event characteristics and mental health correlates among violenceexposed men and women from the general population and among young survivors of a terrorist attack. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-55399