Barn i fosteromsorg har rett til å ha kontakt med sine biologiske foreldre og biologiske familie. Dette er tydelig fastsatt i FNs barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og nasjonal lovgivning i de fleste land vi er kjent med. Rettigheten til familieliv er en menneskerettighet som ikke enkelt kan settes til side, slik Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har understreket gjentatte ganger i nyere avgjørelser innen barnevern. 

Imidlertid er barnets beste interesse en legitim grunn til å begrense familielivet hvis det viser seg nødvendig eller proporsjonalt. Samvær er viktig og verdifullt for mange barn og foreldre i barnevernet, og det kan være emosjonelt og praktisk byrdefullt, men også usikkert for barn, som for eksempel vist i den nylige dommen i Hernehult #2 mot Norge, 2023, av EMD.

En viktig betraktning satt av EMD dersom det er tvil om barnets interesser og deres velvære når det gjelder kontakt med biologisk familie, finnes i begrepet «undue hardship» [1]. Tolkingen og forståelsen av dette kriteriet er ikke enkel og debatteres innenfor juridisk rettspraksis og teori. 

For eksempel spør jurist og professor Sandberg om «undue hardship » skal forstås som om det skal være så mye kontakt som barnet kan tåle, eller om det menes at det skal være så mye kontakt som mulig ut fra barnets beste vurdering (2020, s. 157). Norske Høyesterett (2020)[2] lener seg mot det siste: «[M]ålsettingen om gjenforening forutsetter at det blir gitt så mye samvær som det er mulig å gi uten å tilsidesette hensynet til barnets beste.» (avsnitt 130-134). 

Videre analyse av rettspraksis på dette emnet er velkommen, men det som er klart, er at prinsippet om barnets beste er en viktig betraktning. Dette prinsippet er basert på folks og kulturers normative verdier om familie, barn, barndom og foreldreskap. Empirisk varierer disse verdiene mellom land og samfunn, og det er derfor viktig å vurdere de rådende holdningene blant folk.

Hva sier borgerne om samvær?

Ved DIPA-senteret har vi gjennomført en studie av hvordan vanlige mennesker tenker om kontakt i barnevernssaker, og spesielt undersøker vi vurderinger av potensielle byrder som et barn kan oppleve. 

For eksempel, hvis et barn uttrykker at de ikke ønsker kontakt med sine biologiske foreldre, hvor mye vekt bør dette bli gitt? Eller hvis kontakt får barnet til å føle seg dårlig, forstyrrer barnets skoleprestasjoner, eller hindrer barnets mulighet til å være sammen med venner. Hvordan bør disse situasjonene og følelsene håndteres? 

For å sikre at folk tenkte på et barn med omtrent samme evner, spurte vi om et barn i alderen 12 år. Se tekstboksen nederst på innlegget for spørsmål fra undersøkelsen.

Vi spurte representative utvalg av befolkningen i Norge, og vi gjorde det samme for Finland, Polen og Romania. Vi forventer at Finland er mer barnesentrert enn nordmenn, men at borgere fra Polen og Romania er mindre barnesentrert enn de nordiske befolkningene. Med barnesentrert mener jeg her at hensyn til barnets mening og levde liv veier tyngre.

Barnets syn

Resultatene viser at 45 prosent av det totale utvalget er enige i at et barn skal ha kontakt med biologiske foreldre, selv når barnet ikke ønsker det. Langt færre nordmenn er enige i dette, 33 prosent, i Polen var det 46 prosent som var enige, i Finland 47 prosent og i Romania var det 54 prosent (se figur 1). Disse funnene indikerer at barns rettigheter til å delta har en sterk stilling i det norske samfunnet[3], tydelig sterkere enn i de tre andre landene.

Barnets velvære

Når det gjelder en situasjon der kontakt får barnet til å føle seg dårlig, er det totalt 44 prosent som er enige i at kontakt likevel bør finne sted. Imidlertid er det også her tydelig at nordmenn skiller seg betydelig fra de tre andre befolkningene, med 30 prosent som er enige, sammenlignet med 43 prosent i Romania, 46 prosent i Polen og 51 prosent i Finland (se figur 2). Disse funnene indikerer at nordmenn[4] er spesielt opptatt av barns velvære og å beskytte barn mot skade.

Barnets utdanning

Utdanning er viktig for et barns fremtid og muligheter til å velge en yrke i tråd med interesser og ferdigheter. Totalt 62 prosent av det totale utvalget var enige i at kontakt burde skje selv om kontakt forstyrrer barnets skoleprestasjoner. Forskjellene mellom befolkningene var mindre for denne dimensjonen, og nordmenn og polske respondenter er med henholdsvis, 59 prosent og 58 prosent, enige i at kontakt veier tyngre enn utdanning. I Romania var 63 prosent enige, og i Finland var 67 prosent enige (se figur 3)[5].

Barnets vennskap

Den fjerde dimensjonen vi undersøkte, var et barns mulighet til å være sammen med venner, da venner er en viktig del av mange tenåringsliv og en mulighet å utvikle relasjoner og vennskap på. For denne dimensjonen var det totalt 76 prosent som var enige i at kontakt burde veie tyngre enn å være sammen med venner. Bare den polske befolkningen skilte seg ut, med 63 prosent som var enige, etterfulgt av nordmenn (76 prosent), rumenere (81 prosent) og finner (86 prosent)[6].

Urimelig byrde - en kulturell sak?

Resultatene fra denne studien indikerer at det er noen verdier og normer for barn og familier som varierer mellom samfunn, og som dermed sannsynligvis vil påvirke tolkningen av juridiske standarder som «urettferdig byrde» og «barnets beste interesse». Spesielt vektlegger nordmenn barnets syn og barns velvære, en indikatorer på at klimaet i Norge og forståelsen av barns rettigheter i samfunnet skiller seg fra de tre andre landene som deltok i studien. 

Videre analyse er nødvendig, og et frempek på kommende analyser avslører at menn, eldre mennesker og de som aksepterer legemlig avstraffelse, er mer sannsynlig å være enige i at kontakt må finne sted mot barnets ønsker, velvære og utdanningshensyn.

Noter:

[1] Se K.O. og V.M. mot Norge 2019, avsnitt 68, https://hudoc.echr.coe.int/eng#{%22itemid%22:[%22001-198580%22]};

Sandberg (2020). Storkammeravgjørelsene om barnevern. Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 18(2-2020), 148–159.

[2] HR-2020-662-S

[3] Norge (p < 0,01), Finland (p < 0,05), Polen (p < 0,05), Romania (p < 0,01)

[4] Norge (p < 0,01), Finland (p < 0,05), Polen (ikke signifikant), Romania (p < 0,05)

[5] Norge (ikke signifikant), Finland (p < 0,05), Polen (ikke signifikant), Romania (ikke signifikant)

[6] Norge (p < 0,01), Finland (p < 0,05), Polen (p < 0,01), Romania (ikke signifikant)