Gran og bøk tett omslynget, men i naturen er de tøffe konkurrenter.
Gran og bøk tett omslynget, men i naturen er de tøffe konkurrenter.

Blir Norge dekka av bøkeskog i framtida?

Om framtida blir villere, varmere og våtere – hvilke trær kommer til å vokse i Norge? Er det mulig at det varmekjære treslaget bøk vil erobre kongeriket?

Publisert

Vi kjenner alle litt til klimamodellene som prøver å forutsi temperaturen og nedbøren vi vil få i framtida. Planteforskere utnytter på sin side disse modellene for å få en idé om hva slags vegetasjon vi vil få i ulike deler av verden med framtidas klima. Litt enkelt sagt bruker de kunnskap om hva som begrenser plantenes utbredelse i dag til å forutsi hvor de vil kunne vokse om så og så mange år. Hos oss her i nord er det lave temperaturer om sommeren som er den største hindringen for de fleste treslag, og lengst opp mot nord og i fjellet er det så kaldt om sommeren at det ikke vokser trær der i det hele tatt. Vintertemperaturen betyr lite, for da er trærne i «dvale».

Fra gran til bøk?

Bortsett fra på fjellet, er det barskogen som dominerer det meste av Norge. På vestsida av Oslofjorden og på Sørlandskysten vokser det imidlertid en eksotisk flik med bøk- og eikeskog. Ifølge forskernes vegetasjonsmodeller vil særlig bøkeskogen få et oppsving i framtida, og det ser ut til at dette vil være på bekostning av gran siden disse to treslaga ellers har mange like krav til voksested. Kanskje er det bøkeskog langs Trøndelagskysten om et par hundre år? I dag finner vi den nordligste, naturlige forekomsten av bøk ved Holmestrand.

Usikkerhet

Det er selvsagt stor usikkerhet knytta til slike spådommer for framtida. Først og fremst fordi modellene gjerne bare bruker gjennomsnittstemperaturer i vekstsesongen der hvor treslaga vokser i dag, for å si noe om hvor de kan finnes i framtida. Kanskje betyr faktorer som lysmengde og lengde på dagen like mye? De vil jo ikke endre seg noe særlig med drivhuseffekt. I tillegg kan trærne være godt tilpasset til stedene de vokser i dag, men trenger mange generasjoner på å akklimatisere seg til et nytt sted. Da er det verdt å merke seg at ei bøk ikke er kjønnsmoden før den er i 60-åra! Alternativt kan de allerede i dag ha innebygd god evne til å tilpasse seg et nytt klima, slik at vandringen mot nord kan gå raskere enn det modellene sier.

Hva betyr mest: arv eller miljø?

For å teste bøkas evne til å tilpasse seg nye voksesteder, har vi starta et forsøk hvor vi undersøker om arv (foreldrenes voksested) eller miljø (voksested i dag) betyr mest for hvordan trea klarer seg. På tre steder i Norge (Re i Vestfold, Ås i Viken og ved Levanger i Trøndelag) har vi planta ut bøk fra seks steder i Vest-Europa, fra Frankrike i sør til Norge (Larvik) i nord.

I sin masteroppgave fra 2017 studerte Birgit Sundbø Hagalid hvordan disse plantene med ulikt genetisk opphav reagerte på årstidene, det vil si når de gikk i dvale om høsten og når de starta opp igjen veksten på våren. Dette er en av de viktigste tilpasningene trea må gjøre: forestill deg en franskmann som fortsatt kler seg etter temperaturen i Sør-Frankrike i april selv om han har flytta til Trøndelag! Faren for å fryse blomster og knopper er stor om en ikke tilpasser seg lokale forhold. Det viste seg imidlertid å være slik at Sør-europeerne holdt seg i ro til langt ut på våren, mens plantene fra Larvik var raskest ute til å utnytte seg av våren. Dermed vokste de også mest i løpet av sesongen. Det var lite forskjell mellom de tre stedene i Norge, så arv viste seg å være viktigst for årstidstilpasning.

Der bøk og gran møtes.
Der bøk og gran møtes.

I disse dager jobber Johanna S. Steen med sin masteroppgave på de samme plantene, men hun ser på hva arv og miljø betyr for plantenes «immunforsvar»: de kjemiske stoffene de bruker for å beskytte seg mot stressfaktorer som soppsjukdommer, beitedyr, sterkt lys og tørke. Hennes resultater viser at planter fra alle de seks opprinnelsesstedene har et overraskende likt forsvar, både i mengde og sammensetning. Derimot har alle plantetyper høyere forsvar det første året på det nye stedet enn i det andre året. Dette kan tyde på at de var litt ekstra stresset det første året, men så tilpassa de seg. Det første året hadde også plantene som vokste i Trøndelag høyere forsvarsnivå enn de som vokste i Sør-Norge, kanskje fordi det i gjennomsnitt var litt kaldere i Trøndelag. Med andre ord: miljø ser ut til å være viktigst for forsvaret til bøk.

Hva blir viktigst: klima, skogbruk eller sjukdom?

Så hva er viktigst for bøkas frammarsj, arv eller miljø? Våre resultater er bare små brikker i puslespillet, men av de egenskapene vi har studert i vårt forsøk er det nok den arvelige sesongtilpasninga som betyr mest for at et treslag skal kunne vandre nordover. Men selv om den nordligste, naturlige forekomsten av bøk sies å være den ved Holmestrand, finnes det bøk langs norskekysten så langt nord som Harstad! I et eldre, planta bestand ved Levanger produserer bøketrærne frø og nye individer vokser opp. I innlandets kaldere vintre kan det nok bli en tøffere kamp, siden forsøk tyder på at de sovende vinterknoppene ikke tåler særlig mer enn -15°C.

Det er imidlertid også andre faktorer som kan bremse bøkas marsj mot nord: den ene er skogbruket, som ikke har mye nytte av bøk, og derfor tradisjonelt har fjernet den og planta gran. Det er ingen norsk industri, utenom noen få møbelsnekkere, som er interessert i å kjøpe bøketømmer i dag. Eksportmulighetene er heller ikke særlig store, da det er overproduksjon av bøk i Europa. I tillegg må den klare konkurransen mot grana også på egenhånd, i skogen. I sør er grana utsatt for tørke og barkbilleangrep, men jo lengre nord du kommer, jo mer vil klimaet sannsynligvis favorisere gran, selv om klimaendringer vil flytte dette punktet. Og som ris bak speilet truer dessverre en større fare for bøka, ettersom sjukdommen Phytophtora som har drept store mengder bøk i Mellom-Europa også er påvist i Vestfold.

I lys av disse utfordringene tar nok ikke bøk over landet med det første, men vi er kanskje ikke alene om våre drømmer at den skulle få litt mere plass?