Grana står innpå Finnskogen, i det området der skogen umerkelig går over fra å være norsk til svensk. Etter en hogst for omtrent 40 år sida ble hun planta på ei flate i hop med en gjeng andre av samme slag. Siden har de fått klare seg sjøl. De første åra var harde. Noen dager ekstremt varme, andre fryktelig kalde, sjøl om det ifølge kalenderen ikke var vinter, men tid for å vokse. Samtidig måtte hun hanskes med gras, bjørk og rogn som alle prøvde å ta det som var av lys, vann og næring fra en liten stakkar uten maksfart fra start.

Salige er de saktmodige

Vi spoler raskt over år med varierende nedbør og temperatur. År der noen av de andre granene bukka under i konkurransen, men aller verst har det gått ut over de lyselskende treslaga og urtene. «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorda», skal Jesus ha sagt. Det er ikke sikkert det var grana han hadde i tankene, men jammen er hun en langdistanseløper av rang. Skal en bli stor, gammel og danne skoger må en ta tida til hjelp. Og god tid har hun, for hun veit hun vinner til slutt, uansett.

CO2-snappere som liker regn

Mange er opptatte av grana om dagen. Med sin evne til i å snappe CO₂ og lagre det i kroppen sin er hun uvurderlig for menneskene her i nord. Hun har sørga for at vi slipper billig unna utslippene våre, samtidig som hun gir oss trevirke, et hjem for mange arter, og danner skogen vi så gjerne oppholder oss i. Hun klarer seg med lite, bare hun får jevn tilgang på vann. Vi har sett skrekkbilder av grandød i Mellom-Europa, men også hos oss har mange graner tatt kvelden etter tørkesomre som i 2018. Men hvor går grensene for hva hun klarer, når somrene ubønnhørlig blir varmere og tørrere, og vintrene på Finnskogen fattigere på snø enn før? Hvor skal grana vinne sine langdistanseløp i framtida, og hvor er det like greit å la andre CO2-snappere, de som er mer vant til sørlige strøk og mindre vann, få ta over?

«Pulsbelter» for å finne hemmelighetene

For å bedre forstå dette, gjør vi litt som de forskerne som følger toppidrettsutøverne våre: vi har montert «pulsbelter», eller dendrometre, på grana fra Finnskogen og en gjeng artsfrender øst i Norge. Hver halvtime får vi målinger på om stammen hennes sveller eller krymper. Slik kan vi finne ut både hvor mye hun vokser og når, men også når hun har spesielt lite eller god tilgang på vann. Vi ser også ganske eksakt når hun starter og avslutter vekstsesongen, og slik kan vi også se om lengre somre også gir mer vekst. For å bruke enda et moderne uttrykk fra langdistanseidrett: vi prøver å forstå granas «pacing», altså hvordan hun best tilpasser seg endringer i klimaet slik at hun kan fortsette å være en sterk konkurrent i de lange løp.

Sommeren 2022

I november kunne vi endelig hente inn dataene fra første år med dendrometre i norske skoger. «Sommaren är kort» heter det i en svensk hit, men vi kan ikke påstå at «det meste regna bort» for grana vår denne sommeren. Av den svarte kurva i figuren kan du se at hun starta å vokse litt etter 17.mai. Kanskje var hun litt ekstra sein i år, fordi det var så veldig tørt i mai? Uansett, det ble vei i vellinga i slutten av juni, da det hadde kommet litt vann og temperaturene steg. Så ble det bråstopp allerede tidlig i juli. Varmen gjorde at det ble for tørt, og veksten kom aldri i gang igjen. Årets saldo ble omtrent en halv millimeter tilvekst. Til våren er det på an igjen, og vi venter i spenning. Målet er at vi etter hvert skal få signalene fra Finnskoggrana og vennene sendt ut på nettet, slik at alle interesserte kan følge våre fremste CO2-snappere «minutt for minutt».