«Trærne vokser sakte – vi har god tid», har du kanskje hørt. Men med de raske klimaendringene vi opplever nå er ikke dette helt sant. Dersom skogene våre skal være friske også om 100 år, må vi ta smarte valg nå, men da trenger vi også kunnskap om hvordan de ulike treslaga forholder seg til klimaet.

Å studere klimatilpasning hos disse langlivede skapningene er ikke gjort i en fei, men ved å se på hvordan dagens gamle trær har reagert på variasjoner i klima i løpet av livet, kan vi også lære mye om hvordan artsfrendene vil takle framtidas endringer. 

Klimahistorien ligger lagra i treas ringer 

Du har sikkert sittet på en stubbe og telt årringer for å finne ut hvor gammelt treet som en gang sto der ble. Men visste du at disse ringene ikke bare forteller oss hele livshistorien til treet, men faktisk inneholder et lite arkiv over klimaet som har vært? 

Bredden på årringen sier noe om hvor god veksten var akkurat det året. Dette avhenger ikke bare av klimaet, men også av om treet har vært nødt til å konkurrere med naboene sine om lys, vann og næring. 

Et lite tre som har blitt planta på ei hogstflate vil f.eks. ha ganske brede årringer i starten, før det tetter seg til når alle trea på flata blir så store at de begynner å skygge for hverandre. Hvis naboene blir hogd eller blåser ned, blir årringene bredere igjen. 

Klimaavtrykket i årringene kan vi skille ut fra denne konkurranseeffekten ved å legge sammen mønsteret for mange trær, siden et ekstra tørt eller et ekstra kaldt år som regel vil påvirke alle trea i et område ganske likt. Å lese historien i treas ringer er en hel vitenskap, kalt dendrokronologi (fra gresk: dendro = tre, chronos = tid, logos = lære).  

Gran og bøk i par 

I Vestfold møtes gran og bøk, to treslag som begge trives med at det er relativt fuktig og næringsrikt. Bøka har sin nordligste utbredelse i Europa i Holmestrand, mens grana her nærmer seg den sørlige delen av sin komfortsone i lavlandet. Dette er et ypperlig utgangspunkt for å sammenlikne hvordan klimaet påvirker de to treslaga. 

Vår masterstudent Matthias henta for noen år tilbake ut årringprøver fra 81 par av gran og bøk i to naturreservater i Vestfold; Dalaåsen og Brånakollane. Der har de to treslaga vokst relativt uforstyrra side om side de siste tiåra, og de fleste trea er over 100 år gamle. 

Ved å hente prøver fra jevnaldrende naboer av de to treslaga, kunne vi studere vekstens variasjon i takt med klimaet over mer enn et halvt århundre, fra 1950 til 2012. 

Nedbør betyr mest 

Begge treslaga reagerer mest på variasjoner i nedbør; veksten (bredden på årringen) er størst når det er godt med nedbør i juni. Dette gjelder både i inneværende år, og året før. Altså vil en nedbørsrik juni være en fordel for treet i to år på rad! 

Bakgrunnen er sannsynligvis at etter et år med god vekst har treet karbohydrater på lager, som setter fart på veksten fra start også neste vår.

Treslaga reagerte også ganske likt på tørkeår, med sterk reduksjon i vekst. Når vi så på årene etter en skikkelig tørr sommer, var som regel bøka raskere til å komme seg tilbake i normalt driv. Dette kan komme av at de to treslaga har ulike strategier for å takle tørke: grana «fanger» vannet. Treet lukker spalteåpningene i nålene, slik at vannet ikke slipper ut. Problemet er at da kommer heller ikke CO₂ inn. Fotosyntesen stopper opp, og etter hvert vil treet mangle ett viktig verktøy å jobbe med: karbon. 

Forskerne tror at dette er noe av årsaken til at grana lett blir utsatt for barkbilleangrep etter tørke, siden den behøver god tilgang på karbon for å produsere kjemiske forsvarsstoffer. 

Bøka, på sin side, holder slusene åpne slik at fotosyntesen fortsetter. Risikoen ved en slik strategi, er at det ved mangel på vann oppstår luftbobler i de tynne røra i veden som transporterer vann og næring rundt i treet. 

Studier fra Tyskland tyder på at også røttene reagerer ulikt på tørke, siden bøka økte sitt samarbeid med mykorrhizasopper som hjelper til med vannopptaket, mens grana prioriterte å gjøre røttene mer solide når den hadde mangel på vann. Det kan være at dette sammen med strategiene over bakken: når grana stopper fotosyntesen i tørkeperioder, kan den også få for lite karbon å gi i bytte til soppene. 

Varme somre gir mange barn 

For bøk slo høyere temperaturer enn normalt i juli og august negativt ut på veksten året etter. Dette signalet var noe svakere hos gran. Den mest sannsynlige forklaringen på dette, er at ekstra varme somre som regel fører til mange blomsterknopper samme høst, og dermed rik blomstring og frøsetting året etter. Produksjon av kongler og nøtter koster mye for mortreet, og slike «frøår» gir gjerne redusert vekst. 

Den videre jakten på svar 

Gran og bøk reagerer altså ganske likt på variasjoner i klima i Vestfold, selv om den ene kan vokse på noen av klodens kaldeste steder i Sibir, mens den andre hovedsakelig holder seg i sentral-Europa. Dette tyder på en enorm tilpasningsevne! 

Likevel har de ganske ulike måter å takle de tøffe periodene på. Dette kan bli avgjørende for hvordan de vil klare seg gjennom klimaendringer på lang sikt. Kanskje er granas taktikk best ved kortvarig tørke, mens bøka bedre håndterer lange perioder med lite vann?

Dette studiet er bare fra to steder i et relativt lite geografisk område, og kan ikke gi oss alle svar. Framover trenger vi mer innsikt i hvordan treslagene reagerer over et større spekter av jordforhold og kombinasjoner av nedbør og temperatur. Vi har, både i Norge og ellers i Europa, plantet gran der den har det litt for tørt til å vokse optimalt. 

Vil ekstreme tørkeår være tungen på vektskåla og føre til barkbilleangrep og stor dødelighet slike steder? Eller kan gran som vokser på litt skrint jordsmonn være bedre tilpassa tørre forhold og derfor tåle ekstrem tørke bedre? Dette og mye annet prøver vi å finne svar på i et nytt prosjekt, Forests4Society (https://www.nmbu.no/forside/en/projects/forests4society), men det er en egen historie! 

 Kilder: 

• MH Lie, J Asplund, M Göhl, M Ohlson, L Nybakken. 2023. Similar growth responses to climatic variations in Norway spruce (Picea abies) and European beech (Fagus sylvatica) at the northern range limit of beech. European Journal of Forest Research, https://doi.org/10.1007/s10342-023-01576-7