Oppfatningene vi har om oss selv, andre og verden har utviklet seg på bakgrunn av erfaringene vi har med oss. Hvis du har opplevd at dine behov har blir møtt, og at verden er et trygt sted, blir dette forventningene du bærer med deg videre. Hvis du derimot har opplevd det motsatte, kan du få forventninger om at andre mennesker ikke er til å stole på og at du må være på vakt.

Disse forventningene utvikler seg for å beskytte oss mot nye farer, men noen ganger er ikke antakelsene i samsvar med den faktiske trusselen i omgivelsene. Det kan være fordi de tilhører fortiden, eller at du gjennom arbeidsdagen eksponeres for opplevelser som ikke representerer det hele eller fullstendige bildet.

Forventningene våre styrer oppmerksomheten vår, som igjen påvirker hvilke inntrykk vi sitter igjen med. Dette er en form for bekreftelsesfeil der vi søker etter informasjon som kan bekrefte antakelsene våre uavhengig av om dette er positivt eller negativt for oss.

Hvordan kan hjelpeyrker påvirke?

Erfaringer i barndommen er med på å legge fundamentet for hvordan vi opplever verden, men erfaringer i ungdoms- og voksenalder vil også være med på å endre våre oppfatninger og forventninger. Dette kan for eksempel være erfaringer på jobb, med venner, med partnere, på reiser osv. Dette er naturlig i og med at vi tar til oss mer og mer kunnskap og skjermes for mindre informasjon. Vi er i en kontinuerlig utviklingsprosess.

I dette innlegget ønsker vi å belyse hvordan hjelpeyrker kan påvirke virkelighetsoppfatningen vår. Arbeidet vi har påvirker vår opplevelse av oss selv, andre og verden, både positivt og negativt. I de følgende avsnittene vil det være de negative konsekvensene som vil bli belyst, samt hvordan vi som hjelpere sammen kan håndtere dette.

Å møte mennesker som lider

Å jobbe som hjelper innebærer som regel at man møter mennesker som lider enten fysisk eller psykisk, mange timer om dagen hver eneste dag. Arbeidet innebærer også ofte vonde historier om vold, sykdom og død. Pasientene er preget av smerten de opplever, og hjelpere møter deres håpløshet og fortvilelse. Så hvordan påvirker dette hjelperens syn på verden?

Får man et mer realistisk bilde av verden? Man kan bli overrasket over hva som foregår i trygge Norge, ting man trodde kun skjedde på film eller i andre land. Samtidig er det lett å feilvurdere sannsynligheten for at noe vondt vil skje, nettopp fordi vi er omgitt av det hver dag gjennom jobben.

I boken Ivaretakelse av hjelpere (2020) beskriver Marie Haavik hvordan hun ble påvirket av å ha arbeidet med vold i noen år. Hun kunne tro at alle rundt henne var voldsutøvere eller voldsutsatte. «Så ikke den kassedama litt trist ut? skjerfet rundt halsen var vel der for å skjule blåmerker etter kvelertak.» Haavik og medforfatter Siri Toven videreformidler også andre hjelperes opplevelser. En som jobbet med partnervold ble skeptisk til døtrenes kjærester, og en annen som arbeidet med barn som var utsatt for overgrep fortalte at hennes første tanke når hun møtte en far og en datter som skulle telte var «hvilket barnevern skal jeg ringe?»

Per Isdal har også beskrevet hans erfaringer med at virkelighetsoppfatningen endret seg i boken Smittet av vold (Isdal, 2017):

«Jeg har blitt forandret som menneske. Jeg har egentlig mistet alt håp og tror at det jeg gjør er fullstendig nytteløst. Jeg føler at det er voldsutøvere, pedofile og voldteksmenn over alt og jeg tør ikke slippe ungene mine ut av huset. Jeg er mye sint hjemme, jeg krangler på jobben og synes alle andre egentlig er idioter. Jeg hater mye og mange. Jeg orker ikke lenger å omgås folk, men vil heller være alene og se på drit på tv.»

Hjelperen blir gradvis endret

Hvis du legger merke til at det skjer en endring i ditt verdensbilde, dine tanker og følelser, kan dette være tegn på det vi kaller for vikarierende traumatisering. Dette begrepet blir brukt for å beskrive endringer i hjelperens tanker om verden og seg selv, selvfølelsen og synet på livet. Hjelperen blir gradvis endret på bakgrunn av den kontinuerlige eksponeringen for andres lidelse.

En annen konsekvens av et endret verdensbilde kan være at hverdagslige og «små» problemer blir mindre viktige, og at man kjenner mindre medfølelse i møte med venner, partnere og barn. Når man ser sider av samfunnet som ikke alle andre ser, kan det føre til en følelse av ensomhet og en avstand fra menneskene i livet ditt som ikke eksponeres for disse sidene på daglig basis. Det vil være naturlig å bli frustrert eller irritert dersom noen uttaler seg om utagerende atferd på en negativ måte, når du opplever at de ikke viser forståelse for de bakenforliggende årsakene til denne atferden . Hjelpere er sårbare for å se verden og andre mennesker fra perspektivet de har på jobb, og kan dermed ende opp med å bli moraliserende. (Haavik & Toven, 2020)

Våre egne opplevelser

Jeg (Kaja) har selv erfart hvordan de ulike jobbene jeg har hatt har påvirket mine oppfatninger. Da jeg arbeidet på et avlastningshjem for barn med funksjonsnedsettelser ble jeg bevisst at jeg overvurderte sannsynligheten for at jeg kom til å få et barn med funksjonsnedsettelse, selv om dette er svært sjeldent. Da jeg kun arbeidet med traumer ble jeg overrasket over at jeg begynte å tenke at majoriteten har opplevd et traume selv om jeg logisk sett forstod at dette ikke stemte.

Da jeg begynte å jobbe med barn begynte jeg å tenke at uff nesten alle barn har jo psykiske vansker. Det er interessant at dette har endret seg avhengig av hvilken jobb jeg har hatt. Da jeg begynte å jobbe med et bredere spekter av psykiske lidelser og ikke kun traumer, endret denne oppfatningen seg, jeg tenkte ikke lenger at alle var traumatiserte. Da jeg var i en barnehage og så mange barn endret oppfatningen om at alle barn hadde psykiske vansker seg. Dette tenker jeg sier noe om hvordan erfaringene våre til enhver tid er med på å påvirke måten vi oppfatter verden på.

Jeg (Henriette) kjenner meg godt igjen i dette. Da jeg først begynte å jobbe med rus, merket jeg raskt at mange av mine oppfatninger endret seg. På grunn av det store fokuset på alkoholens skadevirkninger og negative konsekvenser i arbeidet, fikk jeg i en periode mindre lyst til å delta på ting utenfor jobb der det var alkohol. Jeg tenkte mer på hvor ødeleggende ruslidelser kan være for individer og familier, og glemte alkoholens naturlige plass i store deler av samfunnet. Rasjonelt vet jeg at de fleste mennesker drikker alkohol i rekreasjonsøyemed og ikke har en ruslidelse. Likevel var oppmerksomheten min mer på de negative og alvorlige aspektene ved alkohol fremfor på det sosiale og hyggelige. Dette gjorde meg urolig. Sånn ville jeg jo ikke ha det.

Disse forandringene tilpasset seg etterhvert, og nå preger ikke slike tanker meg lenger. Ved å snakke med kolleger, forstod jeg at jeg ikke var alene om disse reaksjonene, samtidig som jeg skjønte at det er helt naturlig. Da føltes det mindre skummelt, og ved å sette ord på reaksjonene mine og høre andres perspektiver fikk jeg også et mer nyansert bilde på det. Vi er mobiliserte hele arbeidsdagen og det er normalt at vi har med oss dette hjem. Jeg leste bøker og artikler, og Per Isdal skriver i boken Smittet av Vold om hvordan slike forandringer og oppfatninger oppstår, og hvordan man kan håndtere det. Overgangsritualene mine har vært viktige. Jeg vil nok til en viss grad være påvirket av erfaringene mine videre også, det blir ikke helt som før. Det er greit. Forskjellen er at jeg nå klarer å skru på av-knappen og være tilstede der jeg er.

Hvordan motvirke endringer i virkelighetsoppfatning?

Vi kan ikke unngå å bli preget og det er ikke farlig at vår oppfatning av virkeligheten endres. Det er imidlertid uheldig om endringen er av den grad at det går utover vår livskvalitet og evne til å fungere i hverdagen. Det er flere ting vi kan gjøre for å motvirke at dette skal skje, og som med det meste i livet er dette enklest om vi gjør det sammen. Her er tre tips til hvordan vi kan ivareta en hjelpsom virkelighetsoppfatning:

• Normalisering: se på reaksjonene som en form for yrkesrisiko, snakk om reaksjonene på arbeidsplassen.

• Bevissthet: Når du er bevisst denne yrkesrisikoen kan du sette reaksjonene i sammenheng med jobben og forstå at din oppfatning er farget av jobben din og ikke nødvendigvis representerer det hele bildet - let etter motargumenter, informasjon som ikke samsvarer med dine oppfatninger.

• Etter lange krevende arbeidsdager har man ofte behov for alenetid, å kunne tilbringe tid alene og ivareta dette behovet er viktig. Samtidig tenker vi det er viktig å delta på andre aktiviteter med andre mennesker som vil bidra til å gi deg andre inntrykk enn kun de du eksponeres for på jobb.

Hvilke endringer har du lagt merke til? Vi oppfordrer deg til å sette av 5 minutter til å tenke over dette, eller skrive det ned på et papir. Dette har hatt stor betydning for oss og vi håper det vil gjøre det samme for deg.

Hilsen Henriette og Kaja

- Sammen går vi veien

Kilder:

Haavik, M. & Toven, S. (2020). Ivaretakelse av hjelpere. Oslo: Universitetsforlaget AS.

Isdal, P. (2017). Smittet av vold (1.utg.). Oslo: Fagbokforlaget