Vi har holdt tilbake tårer, følt at vi har skravlet uten mål og mening, og kjent på tilkortkommenhet. Til alle som har kjent på det samme, dere er ikke alene og det er helt normalt, skriver Kaja Kaspersen og Henriette Bjarstad.
Vi har holdt tilbake tårer, følt at vi har skravlet uten mål og mening, og kjent på tilkortkommenhet. Til alle som har kjent på det samme, dere er ikke alene og det er helt normalt, skriver Kaja Kaspersen og Henriette Bjarstad.

Er det greit å gråte på jobb når du skal hjelpe andre?

Hvordan påvirker jobben hjelperens oppfattelse av seg selv - på godt og vondt?

A therapist will hold up a mirror to patients, but patients will also hold up a mirror to their therapists. Therapy is far from one-sided; it happens in a parallel process. Every day, our patients are opening up questions that we have to think about for ourselves. If they can see themselves more clearly through our reflections, we can see ourselves through theirs. This happens to therapists when we´re providing therapy, and it happens to our own therapists too. We are mirrors reflecting mirrors reflecting mirrors reflecting mirrors, showing one another what we can't yet see.

  • Lori Gottlieb, Maybe You Should Talk to Someone - A Therapist, Her Therapist and Our Lives Revealed, 2019.

Erfaringene vi har med oss er med på å forme hvem vi er, og i møte med andre mennesker spiller disse erfaringene seg ut igjen og igjen. Det betyr at alle våre tidligere erfaringer er med på å påvirke hvordan vi forholder oss til partnere, venner, foreldre, kolleger og klienter/pasienter. Vi blir til i møte med andre.

Det er ofte slik at som hjelper er du ditt eget instrument på jobb. Du er verktøyet som skal hjelpe de du møter. I livet utenfor jobb har vi i større grad frihet til å velge hvilke situasjoner vi ønsker å ta del i, og vi har muligheten til å unngå eller la være å ta stilling til situasjoner eller mennesker som treffer et sårt punkt i oss. På jobb har du ikke denne muligheten. I møte med den andre kan du dermed møte sider ved deg selv som du har hatt lyst til å ta avstand fra eller ikke komme i kontakt med. Det er nettopp disse sidene som har behov for å bli sett, hørt og møtt med medfølelse, på lik linje som vi hjelper pasienter og klienter med det samme. Dette har vi til felles nettopp fordi vi begge er mennesker. Dermed kan dette møtet, som vekker ubehag i oss, være en sentral del av egen utvikling - mot innsikt og selvaksept. Slik vil ofte arbeidet med oss selv og arbeidet med våre pasienter være en parallell prosess. Vi blir til i møte med andre. Eksempelvis har psykologistudenter kanskje opplevd å bli spurt om de har valgt studiet fordi de selv trenger hjelp eller har psykiske vansker, noe som muligens har vært tabu å anerkjenne. Uavhengig av hvilke livserfaringer man bærer med seg vil det kreve mot å bli kjent med alle sider av en selv, som vi tenker er er den fineste gaven vi kan gi både oss selv og andre. Vi har alle til tider behov for hjelp.

I boken “Ivaretakelse av hjelpere” skriver Toven og Haavik (2020) at å jobbe med mennesker er å møte seg selv - i døren. Videre påpeker de noen viktige dilemmaer; “hvordan er det å definere seg som god og snill hjelper, for så erfare at man blir rasende og utålmodig i møte med pasienten i stolen overfor? Hvordan er det å anse seg selv som en stabil og robust person, for så å begynne å gråte eller kjenne tårene presse på når et barn forteller at det har mistet faren sin? Hvis målet å være den tause og lyttende typen som innimellom kommer med treffende små gullkorn som gir hjelp og lindring, kan det være en prøvelse å finne seg selv skravlende, upresis og total villfaren i stedet. Som nyutdannet hjelper kan man derfor oppleve seg selv på uheldige måter. Kanskje man skylder på egen tilkortkommenhet eller uerfarenhet, og kanskje man har rett”. Dette kan for mange føre til forvirring og en slags eksistensiell krise, fordi oppfatningen av oss selv blir utfordret. Dette gjelder ikke bare nyutdannede, men hjelpere generelt.

Vi kjenner oss igjen i dilemmaene Toven og Haavik reiser, vi har holdt tilbake tårer, følt at vi har skravlet uten mål og mening, og kjent på tilkortkommenhet. Til alle som har kjent på det samme, dere er ikke alene og det er helt normalt. Dere kommer til å lande. Ettersom man får mer erfaring vil det for mange innebære at identiteten utvides og at sider man tidligere ikke har godtatt blir en del av et akseptabelt bilde vi har av oss selv (Haavik og Toven, 2020). Husk at endring som regel er vanskelig, men ofte verdt det. Psykolog Asbjørnsen har satt ord på nettopp dette i et intervju vi gjorde med henne “ Før syntes jeg dette (føle seg utilstrekkelig, lite kompetent) var langt mer vanskelig enn jeg synes i dag. I dag tillater jeg meg selv å være ny, middelmådig og litt fomlende. jeg er mer komfortabel med å være undrende og usikker (som paradoksalt nok er en konsekvens av det å være tryggere og kunne mer)”.

I jobben som psykolog så langt har vi blant annet måttet innse at det til tider kan være vanskelig å sette grenser som pasienten vil ha godt av, men som ikke nødvendigvis umiddelbart vil bli oppfattet som positivt. Da kommer den indre kritikeren og hvisker oss i øret, den som er redd for å feile. Samtidig begynner vi å tvile på om vi har tilstrekkelig tålmodighet og mestringstro, som er egenskaper vi egentlig opplever at vi innehar.

Hvem møter du?

Hilsen Kaja og Henriette

- Vi ses på veien

Referanser:

Haavik, M. & Toven, S. (2020). Ivaretakelse av hjelpere. Oslo: Universitetsforlaget AS.

Powered by Labrador CMS